dinosau

Gode råd og rød tråd

2012-02-15T00:10:00.001+01:00

Happy Valentine's Day!

Jeg hadde noen fantastisk hyggelige dager i Oslo. Med familie, venner og fadderbarn (stolt, stolt, stolt...)! Med meg i kofferten hadde jeg de faste ingrediensene - kardemomme og kakao, hjemmestrikkede sokker fra mormoren min, omme (hun er kul og oppdatert på hva som er "moderne" - mønster for alle penga) og... dessverre... en helvetes forkjølelse. Og feber. Og masse snørr.

Men - redigeringsrunden var fabelaktig bra - og hyggelig - jeg er utrolig heldig som får jobbe med tre så kloke (virkelig) og gode damer! Nå gjelder det å korte ned, flette sammen og prøve å skape en sammenheng.

Ellers er det ingen nyheter herfra. Bear og jeg har mye gående på en gang og prøver å holde tungene rette - men alt er spennende og alt er positivt så vi klager ikke! (Bortsett fra at jeg klager en god del over formen, da. Men det er jo det eneste som hjelper når man er syk - SYTING).

Skal holde dere oppdatert med tanke på utgivelsesdato etc, men det kan virke som om lanseringen utsettes til tidlig på høsten - av flere grunner. Men helt uavhengig skal boken i trykken om ikke aaaltfor lenge - og derfor må du sende meg noen gode tanker.
Og mye tålmodighet.
Og et skarpt blikk for hva som skal VEKK.
Og en lang rød tråd jeg kan vikle inn i det som ikke henger sammen.

Hjertelig takk. Much appreciated.

Happy Valentine's Day - ta godt vare på deg selv og alle du er glad i <3

A picture is worth...

2012-02-05T18:34:00.001+01:00

... 135,487 words.

Jeg er klar for redigering i Oslo. Med Dino på fanget.

Wish me luck!

Snoring boring

2012-01-31T00:38:00.000+01:00

Ikke stort nytt å fortelle herfra. Ihvertfall ingenting interessant. Og derfor har jeg egentlig ikke lyst til å blogge. For når skriver om "ingenting" - det vil si hverdagen min, som ikke er spes spennende for tiden - føler jeg meg utrolig teit. For hvem bryr seg om at jeg denne uken har "ordnet praktiske ting som har hopet seg opp mens vi var i USA..."? Ikke engang JEG bryr meg om det. Eller. Det gjør jeg jo, for skulle gjerne vært det foruten.

Men dette er ikke en sånn "hverdags"-blogg. Og dette er heller ikke lenger en spiseforstyrrelser-blogg.

Faktisk vet jeg ikke lenger hva jeg driver med her inne. Og derfor holder jeg meg også litt unna. Når jeg har levert manus skal jeg ta et oppgjør - da skal det bli andre boller. Helt andre boller.

Og until then blir det nok mest oppdateringer på skriveprosessen - sikkert kjedelig å lese om - men det er det som opptar meg, så da så.
Til uken skal jeg til Oslo og redigere. Vi er - inkludert meg - fire stykker som har lest manus og skal gå gjennom sammen. Jeg både gleder og gruer meg - gleder meg til å få hjelp til strukturering. (Jeg vurderte å sende rød sprittusjer i posten så de virkelig kunne gå bananas og hjelpe meg å redusere mengden). Og gruer meg til å høre hva de synes...

Har fortsatt ikke valgt omslag - det er utrolig vanskelig!

Siden dette ble litt om alt og ingenting avslutter jeg med å anbefale en utrolig bra serie, TOUCH:

Har bare sett første episode, men lover bra!

Ellers gjentar jeg at alle må lese "Extremely Loud and Incredibly Close" - for så å se filmen etterpå.

Takk til de av dere som fortsatt stikker innom! Alle kommentarer de siste månedene (faktisk snart TO årene??) har betydd så uendelig mye for meg, dyttet meg så langt i riktig retning at... at... at... jeg vet ikke.

Tusen takk...

Back in Dublin

2012-01-23T21:16:00.001+01:00

DUBLIN! DUBLIN! DUBLIN!

Sengen min, puten min, kaffen min... Dusjen min! Uendelige (OK, overdrevet) mengder rene klær.

En fantastisk tur. Men herregud så vidunderlig å komme hjem... Jeg har pakket ut, støvsuget huset og vasket alt fra kjøleskap (som nå er fylt opp igjen!) til badekar. Aldri igjen skal jeg reise vekk og vite at tilstandene hjemme er sånn halvveis katastrofale.

Litt jet-lagged, men gira på hverdag!

Snart går turen til Oslo og en stor redigeringsrunde.

Til tross for at mye fortsatt gjenstår kan jeg se starten på enden på visa... En lettelse. Men også j***** skummelt. Begynner å gå opp for meg - altså, virkelig gå opp for meg - at boken snart kan leses av andre enn... meg. (Nå skal den først bli ferdig, da, og vet at neste runde blir krevende).

Bare tanken gjør meg litt uvel.

Men jeg håper noen kan få noe ut av mine erfaringer. Uansett har det - virkelig - vært en givende prosess for meg. Jeg føler at jeg har fått en viss oversikt over de siste årene av livet mitt, en forståelse for at "ting gikk som det gikk". Og jeg er enda mer klar til å gi helt slipp. Enda mer klar til å komme meg videre.

Og klar for å ta et bad. Med ansiktsmaske. Og kanskje hårkur.

Og jo. VELDIG klar for neglelakkfjerner også.

Fortsatt Happy Mondæj fra meg!

Clothes og Incredibly Close

2012-01-20T21:11:00.000+01:00

Greetings from... Baltimore...

Her sitter jeg med macen - desperat etter internett, internett, internett, internett... Turen begynner å nærme seg slutten. Har vært litt slitsomt, litt stressende og veldig spennende.

Denver og Salt Lake City (overraskende kul by) var spesielt fantastiske, men fikk under ett døgn hvert sted, så ble mest sightseeing fra flyplass til hotellet og tilbake igjen. Men noe fikk vi med oss, ihvertfall nok til at vi vil reise tilbake på ferie en gang.

Salt Lake City.

Jeg har AKKURAT - for to sekunder siden - sendt inn en haug med tekst til Aschehoug.

En haug = 213 sider med halvannen linjeavstand.
En haug = mye frustrasjon. Sikkert mye dritt. Forhåpentligvis ikke bare.
En haug = 128,426 ord.

La meg få poengtere at denne haugen for noen uker siden bestod av et fjell.
Herregud, så mye tekst som fjernes. Noe er det deilig å slette. Noe er helt jævlig - setninger jeg har gnukket og gnidd på i evigheter for å få det til å passe inn og så innser at... hmmm... det er vel ikke vesentlig? Og det er det vel ikke så mange som bryr seg om - til tross for at det flyter?

Og så sletter jeg. Og så mister resten av teksten sammenhengen. Og så føler jeg at jeg har kastet vekk uendelige mengder tid. Og så innser jeg at det er en del av prosessen.

Jupp. Ikke lenge til vi reiser hjem igjen. Savner vaskemaskin. (Jeg har rene klær, altså, bare litt tungvint og dyrt å måtte sende på vask). Og jeg savner litt flere valgmuligheter når det gjelder for eksempel bukser. Den? Eller den?

Vi skal ikke fly videre før i morgen - helt herlig å sove samme sted to netter på rad. Så i kveld skal vi skal på kino og se "Extremely Loud & Incredibly Close". Jeg elsket boken. Og blir derfor sikkert skuffet over filmen. Eller kanskje ikke.

Hvis noen fortsatt titter innom her - ha en kjempefin helg!

The winner of the dinner + ett - i teorien lett - nyttårsforsett

2011-12-30T22:53:00.001+01:00

Noe av det vondeste med å være syk var at jeg ikke klarte å sette pris på ting som skulle være hyggelig. Ting som alle andre gledet seg til. Som for eksempel høytider. Og ferier. Og selskaper. Og god mat.

Nå vil jeg ikke kategorisere disse USA-heseblesende-rundturene som ferier, men det er i det minste en change of scene. Og aller viktigst - en pause fra rutinene mine. (Vandeyr = meg. Avhengig av å gjøre ting i "riktig rekkefølge" = meg. Etc). Men joda, poenget mitt var vel at jeg merker at jeg klarer å løsrive meg mer enn tidligere, at jeg ikke får angst av å våkne på ukjente steder, uten å vite hva jeg skal spise i løpet av dagen eller hvilken seng jeg skal sove i når kvelden kommer.

Som jo faller i kategorien: "små steg for de aller fleste, ENORME steg for Kristine".

Bravo!

Og enda en episode som faller i nevnt kategori:

I DC spiste Bear og jeg middag på en italiensk restaurant. Og etter en forrett på størrelse med noe som i et hvilket som helst europeisk land ville falt i kategorien "stor hovedrett"- jeg overdriver ikke - fikk jeg servert en tuna steak som var så enorm at jeg begynte å le. Overbevist om at jeg aldri i verden ville få den i meg.
Men tro det eller ei, i selskap med Bear, et vinglass så humongous at jeg tipper det inneholdt nesten en hel flaske - igjen, jeg overdriver ikke - og påfølgende ekstremt mye latter - så gled altså hele hovedretten ned. Og kelneren - som tydelig var smigret og begeistret for at jeg likte det han serverte - applauderte meg faktisk for innsatsen.
For det hadde han ikke trodd, at jeg skulle få plass til all den maten. (Bear spiste også opp, altså, men han fikk ikke like mye skryt).

Tidligere ville dette vært selve definisjonen på m-a-r-e-r-i-t-t. Spise så mye at andre mennesker synes det er i-m-p-o-n-e-r-e-n-d-e??? Spise så mye at man får applaus? Foran masse mennesker?
Og jeg skal virkelig ikke skryte på meg at jeg nøt at han klappet i hendene. Men jeg overrasket meg selv med reaksjonen min. For heller enn å smelle tallerkenen i trynet hans, bryte sammen, løpe ut derfra i vill panikk, skrike at mange andre også hadde spist opp - og hvorfor måtte han fokusere på bare meg, eller på annen overdramatisk måte ødelegge det som var en utrolig avslappet og morsom kveld - så tok jeg det overraskende rolig. Og bra. (Og ærlig talt er det lenge siden jeg smalt med tallerkner - bare så det er sagt).
(Og kanskje var det litt på grunn av vinen - noe jeg tidligere ihvertfall ikke ville rørt, ikke engang et par slurker - men ikke bare).

Faktisk klarte jeg å smile. Faktisk klarte jeg å tenke at det er utrolig mye hyggeligere å være en person som klarer å sette pris på god mat enn det er å være en som såvidt pirker borti noe, en som ikke klarer å føre en samtale fordi hun er så livredd for at maten er stekt i smør eller olje eller whatever, en som bestiller noe som ikke engang eksisterer på menyen - "jeg skal gjerne ha en sandwich, jeg. Bare uten brød. Og uten ost" - (true little tragic story) - en som på en eller annen måte lager anstrengt og klein stemning. Det var utrolig deilig å for en gangs skyld ikke være sær eller vanskelig.

For en gangs skyld være en som ikke sier nei takk.

I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg har lyst til å være, hvordan jeg har lyst til å leve. Og jeg vil leve mer som dette - jeg vil være en som takker ja, en det er hyggelig å være sammen med - og kanskje enda viktigere - en som klarer å ha det hyggelig selv. Kontrasten mellom å leve på den ene og den andre måten er - akkurat som vinglasset - humongous.

Nyttårsforsett:

Si mer ja takk!

Pluss:
Ikke henge meg opp i uvesentlige detaljer, ta flere sjanser, få et system på vitaminene mine så jeg ikke glemmer dem, ikke la meg styre av frykt, drikke mer vann, slutte HELT å løpe innendørs - jeg har ikke dårlig tid, ta meg selv mindre alvorlig, få en fast vaskedag i uken, gå mer tur, kaste meg ut i det som nå føles som altfor store/skumle prosjekter, ta ansiktsmaske litt oftere, sende brev/pakker til niesene mine i Oslo minimum to ganger i måneden. Og aller viktigst: takke alle de som følger med på bloggen min - kommentarene deres betyr mer for meg enn dere kan ane.

Ønsker dere alle ALT GODT FOR 2012!

Og spør... Hva er dine nyttårsforsetter?

Back to school etter veldig kul jul

2011-12-26T09:43:00.000+01:00

GOD JUL!

Etter noen fantastisk hyggelige dager i Oslo er jeg back in business i Dublin. Bear jobber, jeg skriver - MEN vi koser oss med god mat og film også. Litt vemodig (nå følte jeg meg gammal, du) å gå glipp av selve julaften og første dag hjemme - men neste år blir det andre juleboller. Og vi fikk jo feiret på forskudd.

Tror 2012 blir "forandringens" år for min del. Utrolig mye spennende som skal skje i løpet av veldig kort tid. Gleder meg til det. Gleder meg også til å blogge igjen - for joda, jeg har bestemt meg for å starte på nytt med en litt annen vinkling. Forhåpentligvis litt mer interesting enn denne har vært de siste månedene - skal ikke særlig mye til.

Bare to små uker til USA runde 3 - mye som må i box før den tid. Så før alt det "spennende":
Bok. Skrive. Redigere. Pelle meg av nettet. Fy fy fy.

Fortsatt GOD JUL!

That's absurd, Word

2011-12-17T19:00:00.000+01:00

Fun fact?

Ordboken i word lager rød skriblerier under ganske mange ord.
Som for eksempel... kostliste. Eller... overanalysere (som visstnok skal deles i to, men det liker jeg ikke, så det nekter jeg å gjøre).

Derimot viser det seg at "katastrofetankekaos" er et helt greit ord.

Ser du hvor FUN hverdagen min er?
Når denne oppdagelsen får meg til å bryte internettforbudet mitt?

Fun fun fun...

Oppskrift på jul:
Tid:
3 minutter.
Du trenger:
Tre nisser, to bamser, en snømann, ett litt harry lystre. Sett i stikkontakten, la alle myke skapninger finne seg en sitte/liggeplass.

VIPS.

Neste år har jeg store planer hva julen angår. STORE. Det inkluderer mye lys. Og mye baking. Men i år blir det altså forskuddsversjonen - og det blir også fint!

Nå er det snart tid for å flakse til Oslo. Jeg skal i møter hos Aschehoug, hilse TO nydelige små babyer for aller første gang, se familie og venner. Og feire julaften TO KVELDER på rad.

Jeg gleder meg genuint til å slappe av. Spise god mat. Og ikke tenke på arbeidet som venter når jeg kommer tilbake...

Julestemning all the way!

Ho ho ho... fra meg så lenge!

No more smelly feet, home=sweet

2011-12-13T02:59:00.000+01:00

Home sweet, sweet, sweet home...

Herregud, det er euforisk deilig å være hjemme. En fantastisk tur - virkelig - men samtidig veldig hektisk.

Det første jeg gjorde var å tømme trillekoffertene våre over i vaskemaskinen - og det var den utpakningen.

Og i postkassa ventet det eneste som gir meg JULESTEMNING (i tillegg til Coca-Cola-reklamen på TV... og juletrelys... og lukten av pepperkaker... og lyden av pappa som maler mandler til marsipan...):

Naboene har som alltid fantastiske juletrær skinnende i stuevinduene (de pyntes som regel 1. desember). Det har (boo-hoo...) ikke jeg. Men jeg har et bittelite lystre, da. Og fine nisser og snømenn.

Det tok meg tre minutter å pynte til jul. Hard to believe, I know....

Men nå er jeg mest keen på rutiner, jeg. Lage min egen kaffe. Sove i min egen seng. Bake mitt eget brød.

Og herregud, jeg SAVNER å skrive.

Det er et godt, godt, godt tegn. Og jeg har tenkt en del mens jeg har hatt pause - på at jeg ikke skal fortsette med de samme tankene de jeg aldri helt klarte å gi helt slipp på til tross for at jeg i det minste fikk dyttet dem litt vekk...
..."dette skal faktisk folk lese - dette er for ekkelt, dette er for sykt, vil jeg virkelig at noen skal vite dette om meg? Skal dette følge meg "for alltid"?" etc etc etc.

Jeg vet jeg har sagt det før, men nå mener jeg det virkelig:
Spiseforstyrrelsen min var alt annet enn delikat. Den var ekkel, den var grusom - å presentere den som noe annet vil være å lyve.
Den var heller ikke et valg. Ikke noe jeg ønsket meg eller oppsøkte eller planla. Og derfor ikke noe å skamme seg over.

Men jeg gleder meg i det minste til å sette i gang igjen. Ekstremt.

Og gleder meg til å tjuvstarte julefeiring i Oslo om bare en liten uke. Det blir ekspressjul med to tjuvstarter på julafen.

OG jeg også i møter med Aschehoug - alltid veldig hyggelig, alltid veldig spennende!!!

Ny deadline er satt til februar. Og den skal jeg rekke. Det vil si utgivelse i mars. Og jeg gleder meg ekstremt til å bli ferdig. Samtidig gjør tanken på at alt sammen skal leses av andre meg ubeskrivelig kvalm, livredd og skjelven.

Den tid, den sorg.

Og med det - og med dette bildet av nok en Bear...

... ønsker jeg deg en fortsatt fin førjulstid!

Another GREAT update

2011-12-03T20:00:00.000+01:00

Og en ting til. Jeg har tenkt litt på hva jeg skal gjøre med bloggen.

Føler det er liten vits i å ha en blogg som sjelden/aldri oppdateres. Og da aldri med noe som er verdt å lese (å blogge om hvor mye en blogg suger = patetisk!!!).
Når jeg får levert manus - guri malla, det er mye som gjenstår, får litt angst ved tanken på at det nærmer seg, men det må bare gå - må jeg bestemme meg for enten å starte litt på nytt og faktisk blogge jevnlig. Eller ikke i det hele tatt. Frem til det blir det mer av dette halvveis-opplegget. Så stay tuned - plutselig dukker det opp enda flere føtter...

Jeg lener litt mot å starte en ny blogg med en litt ny fokus!

Okidoki. Nå skal jeg nyte fantastiske Boston med enda mer fantastiske Bear...

Feet are yucky in Kentucky

2011-12-03T19:40:00.001+01:00

Bare en liten oppdatering herfra.

Du ser det beige nederst på bildet??? Det er mitt skjerf. Mens vi ventet på flyet til Kentucky i forrige uke var jeg nemlig så heldig å få denne damen ved siden av meg.

Ingen ORD kan beskrive stanken. Eller hvor raskt vi flyttet oss - selvfølgelig etter at jeg tok bilde...

Akkurat nå er vi i FANTASTISKE Boston - var her i fjor også, og det er min favoritt. Nydelig!

Har sett mye, men noen høydepunkter har vært NYC - med verdens beste fetter som jeg ikke innså hvor mye jeg savner før jeg fikk most ham flat, en del av Cincinnati (i Ohio) og Indianapolis!

Det har gått i ett de siste dagene - med mellomlandinger har vi flydd syv ganger på fire døgn. Jeg ser JÆVLIG sliten ut.

Mye flyplass-mat på farten, INGEN form for rutine - med andre ord: mange utfordringer for et litt nevrotisk vanedyr som meg.
Men utrolig spennende, gøy og en fantastisk mulighet til å se utrolig mange flyplasser. LOL.

Men nå er det helg! Og strålende sol! Og i morgen skal vi IKKE fly! Yey!

God helg!

Real - og litt surreal - deal

2011-11-17T05:09:00.000+01:00

Etter en krisemaksimeringsdag av patetiske dimensjoner har jeg roet meg. Og jeg skriver. Og det er midt på svarte natta. Og jeg drikker kakao. Og jeg elsker det.
Dette er min patetiske idea of a great time. Seriously.

Og se hva jeg fikk på mail tidligere i dag - en link til Norli Bokhandel.

Jeg er kanskje barnslig, men det var litt stas! Og plutselig ble alt litt "real", litt mer realistisk.

Det ble enda mer "real" da jeg nylig fikk se over tyve forslag til bokomslag - herregud - det blir umulig å velge. Umulig. Men gøy.

Jeg elsker å jobbe om natten. Selvom det går utover søvnen - opp til fast tid klokken 06:55. Men skitt au, jeg er lys våken. Bare litt til. Og så skal jeg legge meg. Eller kanskje ikke det er noen vits. Anyways - der fikk jeg utløp for litt opplagret babling.

God natt! God torsdag! Og god helg!

Stressless

2011-11-16T14:38:00.001+01:00

Etter altfor lite søvn og altfor mye stress de siste dagene -

her baller det på seg av praktisk uforutsett skjiiit, panikkanfallene går i ett, jeg skulle egentlig skrevet, å legge opp en nogenlunde fornuftig rute med hotell/fly når man skal innom mange stater på ikke veldig mange flere dager, og når planene i tillegg kontinuerlig forandrer seg = et helvetes puslespill

- jooo, etter alt dette stresset så jeg rett og slett ut som... jeg vet ikke. Grå. Beige. En veldig sliten skapning, I guess.

Håret mitt er tørt og flisete, huden sliten og nuppete. Så jeg gjorde noe jeg veldig sjelden gjør - jeg tok en time-out med hårkur og ansiktsmaske - og følte meg sååå fresh!

Og så - for å toppe det hele tok jeg meg en tur ut - første møte med frisk luft siden jeg kom hjem. Herlig, herlig, herlig, tenkte jeg. Nå er jeg så flink som tar vare på meg selv, tenkte jeg. Nå føler jeg meg bedre, tenkte jeg.

Helt til jeg møtte naboen min... Som spurte:

"Everything okay, Kristine? You don't look so good...".

Jeg elsker naboene mine. (Faktisk gjør jeg det, altså).

Noen ganger skulle jeg gjerne satt verden på pause - rast rundt og gjort alt jeg skal gjøre - og så trykket play igjen.
Etter først å ha trukket pusten.

Jeg vet jo hva som skal til - ikke la alt falle ned i hodet på en gang, ikke blåse opp alt (verdensmester i å skape problemer = meg), takle en og en ting, ikke få angst av uforutsette problemer eller forandring i planene. Etc. Etc. Etc.

Problemet er vel egentlig at jeg ikke får gjort det jeg egentlig skulle gjøre, det jeg vil gjøre: Skrive. Og selvom boken er utsatt til litt utpå nyåret vet jeg at jeg ikke får tid til noe arbeid før midten av desember. Noe som minner meg på at det faktisk snart er jul. Og at det fantastiske plasttreet mitt ble ødelagt da vi hadde lekkasje. Og at jeg ikke kan kjøpe julepresanger i USA fordi vi bare reiser med håndbagasje. Og at jeg egentlig ikke har peiling på når - eller hva - jeg kan få fikset hjemme i Dublin før vi reiser til Oslo for å "tjuvfeire" litt før selve julaften (som skal tilbringes her)...

Godt jobba, Kristine. Det er så mye annet som skjer om dagen at jeg har glemt julen... Ordner seg. Ingen julekort. Og bare gavekort. Eller no sånt.

Mitt største mål i livet (kanskje ikke i livet, men ihvertfall akkurat nå) er å lære meg å takle stress. Det ville vært smæsjing for livskvaliteten.

Look at that cat

2011-11-13T19:12:00.001+01:00

Tuen hjem tok hele 37 timer på grunn av en idiotisk forsinkelse - som, når du mellomlander to steder, baller noe voldsomt på seg... Og ender opp med å bli fire timer her, syv timer der... etc og etc og etc. Som om timer vokser på træt, liksom...

Egentlig har jeg bitchet nok om det som det er - og det må ikke overskygge en ellers fabelaktig tur.

Før jeg sover - jeg fikk ikke sove på flyet - og pakker ut må jeg vise et bilde...

... for se hvem som smatt inn på kjøkkenet da jeg åpnet døra til hagen, da:

"Her bor jeg", sa Moira. Og "where the **** is my food?"
Naboene har matet henne. Men ser ut som om hun har savnet meg likevel. Eller kanskje kjøper jeg bedre kattemat... Doesn't matter.

Etter et relativt negativt innlegg om Wilmington kan jeg fort fortelle at Washington DC var fantastisk!!!

Vi bodde ved Georgetown University - nydelig campus, utrolig koselig område.

Fikk ikke tid til særlig sightseeing, men skal uten tvil reise tilbake - må være et perfekt sted å ha ferie!

Fikk ikke tatt detaljert nok bilde av et hus jeg forelsket meg litt i - men du får et sånn halvveis inntrykk - hvis man pynter så flott til Halloween (både på taket og i hagen står det masse fugleskremsler), tipper jeg juledekorasjonene er smæsjing:

Nå blir det fem intense dager med "catch-up" på alt jeg har latt ligge, før vi reiser til Boston lørdag morgen. Da for 22 dager. Og 22 dager med håndbagasje skal gå fint, I think, etter generalprøven.
Jeg har lært to ting: pakk mye sokker. Ikke pakk stor hettegenser.

Herergud, nå bare utsetter jeg alt jeg skal gjøre. Snakket bare tull, veltet kofferten min, bagen min, snakket til en mann som ikke var Bear likevel etc etc etc på Heathrow. Fun fun fun.

Herregud, ingenting gir mening.

Men.
Utrolig deilig å være hjemme. Gleder meg til å vaske klær, lage min egen kaffe... Og mat. Restaurant og room-service er luksus og fantastisk - men akkurat nå har jeg mest lyst til å smekke sammen noe heeelt selv...

PS:
Da vi fløy fra DC til Philadelphia satt jeg foran Gordon Ramsay på et bittelite mini-fly - og han, som på TV virker en smule biatsjy var søren meg tålmodigheten selv. På flyplassen ble han overfalt av folk som ville ha autografer, og rett før vi landet spurte flyvertinnen om han kunne bli igjen så piloten kunne få et bilde. Sporty å si OK til det, synes jeg!

OK. Nå skal jeg holde kjeft.

Fortsatt god søndag, eventuelt HAPPY MONDAY!

Me+Bear in Delaware

2011-11-11T02:35:00.000+01:00

Hewwo!

Her fikk jeg endelig lastet opp innlegget jeg skrev fra Delaware! Litt forvirrende kanskje, skrevet for flere dager siden, men jeg poster likevel, jeg :o)

Liker Washington DC omtrent tusen millioner ganger bedre - til tross for en bizzy schedule har Bear og jeg kost oss mer her enn i Wilmington. Og fordi jeg nettopp fikk laundry levert på døra med RENE SOKKER er jeg relativt happy. Mer om DC soon, her er det ufattelig interessante (og positive) innlegget om Delaware (et høøøl).

Greetings from Wilmington, Delaware. AKA... nowhere...

Byens motto: "A place to be somebody".

Men tro meg - det er ikke vanskelig å skille seg ut som "somebody" i denne øde byen - dette er det merkeligste, merkeligste, merkeligste stedet jeg noensinne har vært. Det er ikke en liten by - likevel virker det nesten som om den er forlatt. Nesten ingen mennesker, nesten ingen trafikk. Veldig ulikt alt annet jeg har sett av USA (ikke at det er så jæskla mye). Ikke engang Starbucks her, lizzom.

But still, Bear og jeg gjør max ut av det. Har prøvd å få Bear klippet, men ettersom alle salonger spesialiserer seg på "braiding and weave" - og fordi han tross alt ikke er så keen på det - endte vi til slutt opp med å kjøpe barbermaskin. He looks smashing. And it's all thanks to me.

Stort pluss er at vi har Dr Pepper. Og at vi kan se filmer som fortsatt går på amerikansk kino på TVen på hotellrommet.

Og, ikke minst, i går fant vi noen glade farger i alt det grå i form av en fantastisk sushi-restaurant - som seriøst gjør opp for alt annet:

Føler at dette ble litt sånn b-o-r-i-n-g postkort-aktig. Too much info om kjedelige saker. Men seriøst - dette er et kjeeedeeeliiig sted. Og jeg har i det minste ikke sunket så lavt at jeg har skrevet om været. Og det er da noe.

Imorgen reiser vi videre til Washington DC - og det skal bli bra med litt mer action! (Jeg fikk rett!!!)

Ha en fortsatt fin uke!

Og så tilbake i nåtid:

På lørdag reiser vi hjem til Dublin via Philadelphia. Før vi farer av sted igjen om bare seks dager. Da for TRE UKER. Som nevnt tidligere... med kun håndbagasje... Uæh...

The States awaits

2011-11-04T09:37:00.000+01:00

Tusen, tusen, tusen takk for all hjelp mtp portrett.

Jeg vegret meg litt for å legge ut bildene - ikke fordi de ikke er fine - men fordi jeg ikke kan fordra den slags eksponering. Måtte gjennom noen panikkanfall før jeg postet... Men det gikk jo fint!

Da jeg startet å blogge hadde jeg aldri trodd jeg skulle ha mot til å legge ut bilder av meg selv i det hele tatt - og nå klistrer jeg trynet mitt både her og der.

Det kan kanskje kalles fremskritt?
Ikke fremskritt fordi jeg har som mål å presse meg frem på PC-skjermen din - smilende, "dansende"/vuggende, med armene rundt meg selv, whatever - men fordi jeg har som mål å gjøre ting jeg er redd for helt til jeg ikke er så redd lenger.

I think this is the winner:

Vi - vi = Bear + myself - planlegger tre turer til USA de nærmeste ukene/månedene. Det er jobbrelatert - ergo mest flyplasser og hotell - men forhåpentligvis blir det også tid til å se litt spennende (og annerledes) steder.
Mange av de stor-store byene, og noen litt mindre. Noen steder jeg aldri har hørt om. Så lenge jeg får diet Dr Pepper er jeg jæskla fornøyd.

Fra Philadelphia i januar... Yummy!

Gleder meg også til god mat (Dr Pepper er mest stas fordi jeg ikke får det i Dublin). Gleder meg til å spise på restaurant og kose meg med Bear!

Men nok om mat og drikke - det blir USA på kryss og tvers - med lite tid per sted.

I første omgang blir det fire store byer på bare en kort uke. Mens NESTE runde - i slutten av november - blir på hele 22 dager - med bare håndbagasje. Minimum 44 sokker? (Eller muligens vaske underveis. Så smart).

In other exciting news:

Jeg har vært tyggisfri i 13 dager. Falt av lasset for noen uker siden - jeg fant en pakke i bilen og bare måtte ha en - og så måtte jeg bare kjøpe et par pakker til osv. Trodde virkelig jeg skulle klare å være moderat, but no. Jeg trosser magesmerter og ballongmage - det er jo nesten patetisk.
Dagen før jeg innså at nok var nok (forrige lørdag) tvang jeg meg til å tygge restene fra Tax-Free-bonanzan jeg hadde på vei hjem fra Oslo. Og jeg trodde virkelig det - vi snakker så store mengder at jeg blir flau/skremt - skulle stanse meg fra å savne mer (du vet, sånn noen blir tvunget til å røyke en tyvepakning etter å ha blitt ferska som tenåring - så man skal bli så kvalm og syk at man aldri tør å prøve igjen? Eller det skjer kanskje bare på film?).
Uansett. Funker ikke med extra.

Sett meg i en bil og jeg må ha tyggis.
Sett meg foran en PC og jeg må ha tyggis.
Sett meg to meter fra et annet menneske og jeg må ha tyggis.
Sett meg foran en tallerken med mat - og når jeg har spist opp... så må jeg ha tyggis.

Jeg må - med andre ord - ha tyggis.

Men nå må jeg bare slutte. Nå er det stopp. For alltid. Punktum. Jeg vet jeg skal klare det.

Fra Halloween i fjor. I år hoppet jeg over... Fy!

Bear og jeg har forelsket oss i en katt - vi kaller henne Moira. Og fordi hun ikke har halsbånd og henger i hagen vår hele dagen, banker på kjøkkenvinduet med poten sin og skriker etter mat/oppmerksomhet - så har jeg begynt å kjøpe kattemat.
Jeg er faktisk ganske stolt når jeg handler - "alle tror sikkert jeg har katt", tenker jeg. (Og jada, jeg vet at det ikke er tilfelle. Og jada, jeg vet at jeg er patetisk. Men jeg ønsker meg ekstremt et loddent dyr - og selvom Bear og jeg er enige om at 2012 er året - så er Moira litt min. Litt).

Moira. Ikke spør hvorfor det var det første navnet som falt ned i hodet mitt.

Vi er så forelsket, Bear og jeg - i Moira, at vi klapper i hendene og roper "Moira er her, Moira er her" hver gang hun dukker opp - en gang ble vi så euforiske at vi skremte henne vekk.

Søt??

Ser for meg at ukene frem til slutten av januar vil gå i ett.
Savner allerede rutinene mine...... Neida, jeg gjør faktisk ikke det - jeg gleder meg aller mest. Og er ekstremt mye flinkere til å takle ferie (selvom dette ikke blir ferie så vil det jo være dager uten fast struktur). Deilig å glede seg til ting som er spennende og hyggelig igjen.

Dette blir en adventure! En fantastisk mulighet til å se MYE av USA.

Skulle jeg komme over noe som er mer spennende enn det jeg har delt nå - og det skal jo godt gjøres, med mindre jeg møter en katt, klarer å stå i mot en tyggispakke eller faktisk drikker en Dr Pepper - så skal jeg slenge det opp her :o)
Og hvis jeg har på meg de samme klærne på alle bildene - om det blir noen bilder - så vet du hvorfor. Men de skal være rene, altså. Når jeg tenker meg om får man jo ganske mye i en trillekoffert - så lenge man unngår masse sko. Og jakker. Og toalettsaker.

Herregud. Jeg har tusen ting å gjøre. Og jeg må pakke - bare utsetter, bare skravler. Sssh...

Og jeg må be nabobarna holde et øye med Moira mens vi er borte.

Ha en kjempefin helg! Og en kjempefin uke!
Og takk igjen for alle fine tilbakemeldinger - de betyr mer for meg enn dere kan ane!!! REALLY.

PS:
Endelig en fordel med lite/dårlig søvn - no jet lag for me! Never a problem!

Ikke lett å velge portrett...

2011-10-29T12:18:00.002+02:00

Her er noen av bildene fra fotograferingen med Tine Poppe. Hun er utrolig dyktig, utrolig søt og utrolig tålmodig (det er ingenting jeg synes er mer ubehagelig enn å stå/sitte/danse foran et kamera). Men med den søte redaktøren min fra Aschehoug (også ekstremt dyktig, også ubeskrivelig tååålmooodiig) på sidelinjen og småprating var det på ingen måte så skummelt eller kleint som jeg hadde trodd.

Jeg er så heldig - for Tine skal også lage omslaget til boken - og etter å ha sett hva annet hun har laget så klarer jeg nesten ikke å vente på resultatet.

(See for yourself!!!)

Lucky me, lucky me, lucky me!!! Dette er så SPENNENDE! Plutselig er det litt mer "på ordentlig".

Nå gjenstår bare resten av innmaten, liksom. Og det er jo egentlig ikke så farlig hva som står der - så lenge den er fin utenpå, right?

Ett av disse bildene skal brukes som et såkalt "forfatterportrett" - og jeg vet ikke hvilket jeg liker best...

Jeg har - av hensyn til meg selv - ikke inkludert bilder der jeg "danser"/"vugger"/whatever...

Kjipt for deg. Bra for meg.

OK, da. Jeg danser litt på ett. Gjett hvilket?

Hvor danser jeg?

Og hvilket bilde liker du best?

All hjelp mottas med stor stor stor takk!

Fortsatt god helg og HAPPY HALLOWEEN!!!

Jeg skriver lett uten internett

2011-10-27T01:12:00.001+02:00

En lang skriveøkt er over.

Jeg har sluttet å stanse meg selv fordi jeg "ikke får det til", fordi jeg plutselig innser at dette her skal folk faktisk - kanskje - lese. Om meg. Og det er altfor ekkelt, altfor sykt etc etc etc.
Jeg skriver uten filter. For hva er egentlig poenget med å fortelle hvis jeg skal sminke på sannheten?
Spiseforstyrrelsen min var alt annet enn delikat. Den var ekkel, den var syk - å presentere den som noe annet vil være å lyve.

Vi har ikke satt noen ny deadline for utgivelse, men det blir på nyåret, og jeg pusher på så godt jeg kan - uten å pushe meg så langt eller hardt at jeg går på trynet. For det ville jo vært ganske ironisk - å stresse seg syk mens man skriver en bok om å bli frisk...

I dag har jeg redigert og redigert og redigert. (Vi reiser snart til USA og da blir det ikke mye tid til overs). Og strøket så mye tekst at jeg satt igjen med under halvparten. I love it. Vekk med dritten!
Har nektet meg selv internett hele dagen - og det er helt utrolig hvor mye man får gjort når man ikke sjekker mail, leser blogger eller innvolverer seg i hva som skjer i resten av verden en hel dag.

Har flyttet meg ned fra kontoret til kjøkkenet - der er det glasstak og det finnes ikke noe mer beroligende enn å høre regnet. Men innen jeg fikk dratt med meg pikk-pakket mitt var det opphold igjen. Blæh. Jeg elsker regn.

Jeg tror at KK-intervjuet er i det nummeret som selges fra og med neste mandag - 31. oktober. Det virker utrolig lenge siden jeg satt med macen på fanget og prøvde å ikke se ut som en idiot mens jeg "blogget"... Oh lord...

Tenkte jeg skulle legge ut noen av bildene fra fotograferingen til boken i løpet av helgen - det er så mange å velge i - gøy å se resultatet. Enda mer spennende blir det med omslaget!

Her er en liten smakebit:

Ny internettfri dag imorgen - mer redigering. Men jeg kommer sterkere tilbake til helgen!

Ha en fortsatt fin uke!

Good food - good mood

2011-10-23T18:17:00.000+02:00

Før jeg ble syk elsket jeg mat - jeg var det motsatte av kresen, elsket å kokkelere, elsket å spise ute, elsket alt sosialt som involverte noe godt.

Da jeg begynte i behandling trodde aldri ville finne tilbake til den gamle "matgleden" (heter det matglede?) - at den var ødelagt, at jeg aldri igjen skulle få lyst på mat, at måltider for alltid - ihvertfall til en viss grad - skulle forbindes med tvang.

Heldigvis tok jeg feil.

Det er lenge siden jeg fikk lyst på mat, altså. Lenge siden jeg klarte å rope: "jeg er sulten" uten å skamme meg så mye som en brødsmule. Lenge siden jeg begynte å smake på "skumle" ting, nye ting - uten å ha regnet ut nøyaktig innhold.

Men jeg kom bare til å tenke på det - mens jeg lagde lunsj til meg og Bear, at det er deilig å faktisk ha lyst på den maten man lager, deilig å kunne smake den til, deilig å glede seg til å spise!

Det jeg lagde i dag var på ingen måte det "skumleste" i verden - ingen utfordring. Men likevel mer spennende enn å vise bilder av havregrøten jeg spiste til frokost :o)

Lag på lag med grillede grønnsaker: aubergine, squash, paprika, pesto og masse mozzarella.

Med hjemmebakt brød og avokado/tomatsalat on the side.

SO yummy.

Fortsatt god helg!

Snoring boring...

2011-10-21T16:51:00.000+02:00

God helg fra meg som egentlig ikke har stort å fortelle...

... annet enn at jeg har fått ny termos:

Så da lar jeg det være med den ufattelig interessante nyheten (prøver å holde litt liv i den stakkars bloggen) og stanser meg selv før jeg begynner å bable om noe enda kjedeligere.

GOD HELG!

Vrikk vrikk og klikk klikk

2011-10-17T23:25:00.001+02:00

Tilbake i Dublin etter fine dager i Oslo. Najs!

Fotograferingen var – utrolig nok – gøy. Fotografen var supersøt og fikk meg til å slappe av. Bortsett fra når hun ba meg danse, da...

Jeg vet jeg har nevnt det før – men jeg har altså ikke rytme. Eller, jeg har rytme, den er bare annerledes enn alle andres. Og musikkens.

Men jeg vugget litt, jeg. Indeed I did. Til og med littegranne ute i Slottsparken. Ett ord: LOL.

Fordi jeg ikke visste hva jeg skulle ha på meg helte jeg hele kofferten min over i en stor IKEA-pose som jeg drasset rundt på hele dagen. Nytt kallenavn – “the bag lady”. Det endte selvfølgelig med hvit genser - haha...

Jeg har lagt in request om å få store pupper og store lepper i Photoshop, men jeg tror kanskje det ikke kommer til å pumpes opp. (Joke. Hilarious joke).

På flyet hjem igjen jobbet jeg med manus til boken, og la merke til at en nysgjerrig nabo tittet litt ned på teksten. Og ble litt ille berørt da jeg så den store, feite overskriften på et avsnitt jeg inntil videre bare har kalt: “avføringspiller”. Najs.

In other news:

Bear og jeg skal reise fremover. MYE. Og det er en av grunnene til at boken har blitt utsatt - til en gang på nyåret.

Ellers kan jeg kanskje fortelle litt om hvordan jeg ligger an. Boken skal bestå av tre deler, og jeg holder på å redigere Del 1 (som jeg fikk tilbakemeldinger på hjemme i Oslo). Del 2 er sånn tja-halvveis ferdig, men litt kluss med rekkefølge, litt hull. Del 3 er en katastrofesammensetning av litt grei tekst og mye ufattelig kjedelig, dårlig tekst. Men jeg vet hva jeg vil si og hva som mangler (mesteparten) - må bare få skrevet det.

I tillegg vil jeg skrive litt mer om hvordan jeg har det nå - og mer om hvordan jeg definerer "frisk". Og egentlig gankse mye mer, men blir litt stressa av å tenke på det, så lar det være med det.

PS:

Litt om min ikke-eksisterende-rytme:

En gang jeg faktisk slo meg løs på dansegulvet - full, veldig full, hadde aldri turt edru - fikk jeg konfirmert hvor udugelig jeg er. En fremmed mann TAKKET meg for at han endelig kan danse uten å skamme seg, Hvorfor? Fordi han vet at jeg eksisterer.

Frekkas!

PS 2:
Tittel er konfirmert: "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?"

Ha en kjempefin uke!

Photoshoot + over og ut

2011-10-11T13:16:00.001+02:00

Greetings from...

... Oslo. Jeg er her på ei lita på-sparket-tur.

I går satt jeg i fantastisk hyggelig møte med forlaget til langt på kveld - jeg koste meg.

Og imorgen skal jeg fotograferes til omslaget av boken...

Og det blir sikkert en spennende opplevelse. Ikke for meg, selvfølgelig, som tross alt deltar på photoshoots hele tiden (les: aldri i hele mitt liv), men for fotografen. Som skal jobbe med en person som blir så nervøs av kameralinser at ansiktet vrenger seg. (This is true). En real utfordring!

Men det blir gøy!

Akkurat nå er jeg barnevakt for den lille Dinofanten, som har aller mest lyst til å sitte oppå pulten min :o)

På tide med en tur i det fine været, I guess!

Over og ut!

Litt om fremskritt

2011-10-02T11:39:00.002+02:00

I dag morges laget jeg knekkebrød, og det slo meg at det nesten er ett år siden jeg fulgte oppskriften for aller første gang. Da var jeg utrolig stolt for at jeg klarte å spise uten å regne ut nøyaktig næringsinnhold, og fordi jeg bare ett år tidligere ikke ville vært i nærheten av engang å inhalere luften over "deigen" (det er vel ærlig talt ikke en deig - men ikke heller en røre, er det det, da? - but you get the point). Ikke fordi knekkebrød er så forbanna farlig, men fordi alt i mine øyne (og i min munn) var farlig.

Uansett, det har snart gått enda ett år (ihvertfall nesten) og nå er jeg stolt av helt andre grunner. For eksempel fordi jeg som regel ikke tenker så veldig mye over hva jeg spiser eller hvor mye jeg spiser når det er noe så sunt som knekkebrød :-o
Og fordi jeg - når jeg først MÅ tenke meg om - fokuserer på andre ting enn før. Jeg vet at jeg tilfører kroppen min noe den har veldig godt av - næring jeg ser for meg reise direkte til hjernen og ikke til for eksempel innsiden av lårene.

Poenget mitt?

Jeg tror det er viktig å innimellom se seg litt over skulderen, innse at man gjør fremskritt. Jeg synes ihvertfall det er lett å føle meg "stuck" fordi det fra dag til dag føles som om det går så uendelig sakte fremover. Og derfor hjelper det å minne meg på hvor jeg var for bare ett halvt år siden, eller ett år siden, eller enda lenger tilbake i tid - for da ser jeg ENORME (og mindre enorme) kontraster. Og jeg blir motivert til å fortsette.
(Når andre påpeker fremskrittene mine - også de som ikke er relatert til mat - er det OGSÅ veldig motiverende! Husker godt at en venninne sa til meg at hun plutselig kjente igjen latteren min - som i den gamle latteren min. Og at noen engang sa: "Se på deg i dag, da, Kristine - du er på café! Og for bare et halvt år siden svarte du ikke en gang på telefonen hvis den skulle finne på å ringe").

Alle små steg man tar i riktig retning - for eksempel at man takker ja til en klem/til en gulrotmuffins/til en frikveld heller enn å alltid si "nei takk" - bidrar til at man kommer seg videre.

Det som der og da føles som ubetydelige, miniatyriske babysteps legges sammen til store og viktige fremskritt!

Se oppskriften her.

PS:
Jeg gleder meg til å blogge litt oftere om litt mer interessante ting i løpet av høsten - men det viser seg at jeg, som trodde jeg var en fantastisk multitasker ikke klarer å fokusere på så mye annet enn bok når jeg først setter i gang.
Og timene jeg har fri prøver jeg å tilbringe med annen jobb, alt "som skjer", med Bear, med venner, på tur i skogen, med vaskebøtta og - LOL - foran TVen. (Oki, jeg klarer ikke dy meg. Du må se en serie med bl.a. Claire Danes som heter HOMELAND. Ok?)

Herregud.

GOD SØNDAG fra meg!

Groovy movie

2011-09-28T12:17:00.000+02:00

Vet ikke om folk fortsatt titter innom denne halvdøde bloggen, men her er et lite livstegn fra meg. Det skjer så mye om dagen at jeg blir litt andpusten - (bør kanskje påpeke at mye for meg sikkert er helt normalt for mange, men herregud, jeg blir andpusten lell...).

Anyways. Skal ikke kjede dere med mer bokprat, er ikke så mye nytt på den fronten annet enn at jeg presser inn så mye jeg kan innimellom alt annet.
Tenkte jeg kan skrive om noe litt annet enn spiseforstyrrelser og meg selv ettersom jeg begynner å bli litt lei av begge deler (egentlig mest meg selv).

I helgen (som begynner å bli en stund siden kanskje) var jeg på kino twice (dette er ikke inkludert i at det "skjer så mye om dagen", bare så det er sagt).
Så to bra filmer (begge med Ryan Gosling, helt tilfeldigvis), den første var fantastisk - Drive, en av de beste filmene jeg har sett på lenge... Og med utrolig bra musikk!

Den andre veldig søt - Crazy, Stupid, Love...:

Anbefaler den første spesielt!

Og når jeg først er i gang må jeg nesten anbfeale denne serien også, Terra Nova, den er brand new og jeg har sett de to første epsiodene. (Og jeg liker den ikke bare fordi det er dinosaurer i den. Men det skader jo ikke heller, da).

Dette ble kanskje litt tomt og tullete, men jeg kommer sterkere tilbake! (Med hva er jeg ikke riktig sikker på. Kanskje tar livet en spennende vending...).

Håper alt står bra til! Fortsatt god uke!

Late, but oh-so-GREAT update

2011-09-16T16:23:00.000+02:00

Neida. Kjedelig update.

Del EN av boken er levert til redigering/gjennomlesing (jeg vet ikke hva det heter, jeg, jeg vet bare at den leses. Og at det strekes rødt. Og at noen gjør seg opp en mening... Uæh!).

Og jeg er i gang med del TO. Totalt sett skal det bli TRE deler.

I Dublin har det blåst storm, og vi har vært uten telefon (ingen krise) og internett (full krise). Når det gjelder livet utenom skrivingen - som ikke er spesielt spennende - kan jeg nevne at jeg har sett siste episode av Entourage. Og tanken på at jeg kanskje - med mindre de lager "Entourage - the movie", noe jeg tror de skal, noe de må - skal "møte" Ari Gold igjen gjør meg... forferdelig sint og lei meg. (At nyheter fra mitt liv kun inkluderer en TV-serie er kanskje en smule trist i seg selv).

Ellers har jeg hengt litt med Bear - han har hatt en sjelden fridag - og nå skal jeg i gang med en skriveøkt. Og lord almighty, jeg må innrømme at dette blogginnlegget er en liten unnskyldning for å utsette - jeg holder nemlig på å skrive om hvordan det var å gå opp i vekt. Og jeg husker mest kaos, gråting, skriking, krangling, tvang, sprengende mage og følelsen av at "NÅ går alt til helvete".

Men det gjorde det jo ikke.

:o)

Q: Misunnelig på termosen min???

Som nevnt tidligere - kaffen smaker bare INSANE mye bedre fra den termosen enn fra en kopp. Og selvom jeg drikker litervis med kaffe om dagen er det akkurat nå kakao i den lille godsaken. Helg, vettu :o)

Ha en kjempefin fredagskveld! Og helg!

Does it stink? Should it shrink? What do YOU think?

2011-09-08T01:19:00.000+02:00

Jeg trenger noen inputs, jeg!

Foreløpig tittel på boken er...

Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?

De fleste sier de liker den. (Takk til dere som nevnte den i forrige innlegg - it means a lot to me!) Og andre synes den er litt for tung, litt for lang og litt for kronglete.

Jeg er litt frem og tilbake.

Men hva synes DU?

Alle tilbakemeldinger mottas med en veldig stor takk!

No more summer = bummer

2011-09-03T20:23:00.001+02:00

Nå er det altfor lenge siden sist. Og jeg hadde faktisk planer om å legge ut bilder av hvordan jeg ser ut akkurat nå - på en (heldigvis ikke typisk) lørdagskveld - med forkjølelsessår utover halve ansiktet, ringer under øynene og ganske sexy hår. Men jeg slettet det - ettersom jeg mistenker at noen av dere som leser kanskje har et spennende liv, kanskje drikker alkohol akkurat nå (ikke at det forsåvidt er nødvendig for å ha det "spennende"), og leser dette i morgen når dere er fyllesyke og kvalme - så jeg sparer dere. (Bare hyggelig, ingen årsak).
Til tross for litt haltende form de siste dagene (lite skriving, ingen blogging, for lite av alt praktisk) har jeg det ellers veldig bra!

Men tre dager i Spania er seriously altfor lite, det kan nesten regnes som litt erting. Man rekker liksom så vidt å senke skuldrene før man plutselig er knipset hjem igjen - med huet inni PCen, med en koffert som bør pakkes ut (og som endelig er pakket ut), et hus som bør vaskes (fortsatt) og en nabo som sikkert tenker at den bittelille hagen bør lukes/klippes/something.
Men huet MÅ inn i PCen nå, kjære nabo-som-kanskje-ikke-engang-bryr-seg-om-at-hagen-er-litt-rotat, og der må det forbli en liten stund. Skjønner du det, eller?

Spania...

Hagefesten var faktisk utrolig hyggelig! (Og jeg mener faktisk, for jeg hadde trodd jeg skulle stå og stirre ned på skoene mine og ikke ha noen å prate med - ihvertfall innimellom). Men jeg tok feil! For jeg koste meg! Jeg møtte MANGE hyggelige, interessante og utrolig søte mennesker - jeg pratet og pratet og pratet, jeg. Så det var gøy!

Når det gjelder bok så er jeg ikke helt i rute. Ting tar lenger tid enn jeg hadde trodd, men etter fire redigeringsmøter har vi staket ut en ny vei, vi vet hva som mangler (mer enn jeg skulle ønske), hva som fungerer (en god del) og hva som ikke fungerer (også en god del). Jeg har ingen brennende deadline (katalogen sier oktober, og jeg prøver), men skal pushe på så mye jeg kan - uten å pushe for mye. S-e-l-v-f-ø-l-g-e-l-i-g. Jeg er jo fornuften selv når det kommer til å sette grenser, det har jeg jo bevist gjentatte ganger. Men helt ærlig - akkurat nå er alt veldig gøy og veldig spennende.

Fordi omslaget ikke er klart (men på Hagefesten møtte jeg hun som FORHÅPENTLIGVIS skal lage det) har de trykket et vakkert bilde av meg i katalogen i stedenfor:

Ufattelig fint bilde av skyggen av iPhonen :o)

Så var sommeren over... Men med en super avslutning - fire gode venner, Bear, en mer avslappet versjon av meg, god mat, varmt vær, bading, masse vin og ingen "jeg-burde-heller" eller "dette-fortjener-jeg-ikke" eller "jeg-lurer-på-hvor-mange-kcal-det-er-i..." eller "jeg-burde-bevege-meg-heller-enn-å-sitte-stille-her-og-le-meg-ihjel-av-disse-morsomme-menneskene"-tanker. Bare ro. Bare fri. Og det føles bedre enn jeg klarer å sette ord på.
Nå er det tid for film og nybakte gulrotmuffins (eller gulrotkake fordelt på muffinsformer (som skle helt ut og ble deformerte, som alltid), more like it):

Fortsatt god helg!

Hvor mye vin gjør meg fin???

2011-08-25T13:39:00.000+02:00

I dag har jeg hatt besøk av en journalist fra KK - og til tross for at jeg hadde store problemer med å "kort oppsummere hvordan det føltes å ha en spiseforstyrrelse", (vondt?) tror jeg det gikk fint til slutt. Bortsett fra bildene, da. Å ta bilder av meg er en enorm utfordring - smilet stivner i en rett-strek-grimase, og jeg KLARER ikke å slappe av i munnen. Oh lord. Tror ikke det ble så bra...

Ellers har dagene i Oslo gått med til redigering (det har tatt en ny retning), søvnløshet (ikke over redigering, I think, bare "normal" - syv timer godt fordelt på fem døgn er fint, er det ikke? Nei? Nei. Det er ikke det), mange møter med redaktøren min i Aschehoug (takk og lov for henne), intervju med psykologistudent angående "blogging og spiseforstyrrelser" (som viste seg å være veldig interessant), lettsaltet torsk hos besteforeldrene mine (min favoritt!), og en kveld med høy feber og magesmerter (som gjorde at jeg måtte avlyse det jeg hadde gledet meg aller aller mest til...).

Men det ække synd på meg. For ikveld blir det fæst. Aschehougs Hagefæst. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har nevnt det tidligere (bortsett fra en million ganger) - men jeg har altså en smule sosial angst. Så jeg ser for meg at en av tre ting kommer til å skje:
1) jeg drikker for mye vin og ender under en busk
2) jeg drikker for lite vin og ender under en busk
3) jeg drikker passe mengde vin og oppfører meg relativt normalt utvendig mens jeg hyperventilerer litt innvendig.

Nå skal jeg prøve å finne noe som matcher i kofferten. For å pakke "antrekk" er ikke min sterkeste side, you see. I fremtiden skal jeg bli en sånn person som pakker perfekt - heller enn å ta med alt jeg ikke trenger.

Problemet er SKO. Ikke høye hæler på gress, tenker jeg. (Utrolig smart, jeg vet det). Og kilehæl-sko har jeg lagt igjen i Dublin. Muligens gummistøvler hvis det regner. Muligens flate ballerinas som får meg til å se enda lavere/yngre ut enn jeg er. Jeg kommer til å bli flott....

Spørsmålet er selvfølgelig: Hvor mye vin er passe for å bli "normal" (les: fin)???

PS:
Tusen takk for superfine kommentarer på forrige innlegg. Jeg er redd jeg kommer til å se ut som et takras om jeg svarer fremfor å begynne å tenke på å kanskje ta fatt på prosjekt "ikke se ut som takras", og jeg vil ærlig talt ikke se ut som et takras.

PS2:
Ellers er planen en spontan Spaniatur med gode venner og Bear i morgen - og det gleder jeg meg til. Tre dager HELT fri, med masse sol, masse vin - og masse søvn.

God helg!

Exposure -> closure?

2011-08-23T09:04:00.000+02:00

Jeg har nettopp lest gjennom deler av det jeg har skrevet, den delen av boken som fokuserer på tiden da jeg var syk. Og jeg er utslitt. Og jeg er lei meg. Og jeg er sint. Og jeg er egentlig alt på en gang. Å få "hele galskapen" (jeg vet det ikke er galskap, men i mangel på ord...) servert in one go er ikke så lett å svelge.
Av en eller annen merkelig/irriterende grunn dukker det stadig opp et bilde for tiden - meg selv som 16-åring - og jeg ser for meg hvordan hun/jeg/fortidsversjonen av meg ville reagert om hun hadde lest denne teksten, uten å vite at det var hennes fremtid som var beskrevet. (Ufattelig godt forklart - takk for appluasen). Og jeg vet nøyaktig hvordan hun/jeg/den versjonen av meg ville tenkt: "Stakkars person. Jeg er glad det ikke er meg".

Og nettopp det gjør det så vanskelig å begripe - jeg, som hadde så mange drømmer og planer, jeg som (til tross for at jeg også var usikker) var så klar for å leve, få til ting, ha det gøy? Hva skjedde? (Mye skjedde, jeg ser det, skjønner det, godtar det).
Men likevel er det ubegripelig å tenke at "dette" (altså summen av det jeg leste) har vært mitt liv. (Og nå hørtes jeg fryktelig bitter ut - det er jeg ikke (not anymore, that is - for eeeh... Jeg rødmer ved tanken på hvordan ting har vært). Heldigvis tilhører det fortiden. Så - ikke bitter - bare litt... satt ut?)

Men så er heller ikke sykdommen summen av meg, eller summen av mitt liv (heldigvis). Og jeg har ikke for vane å leve i fortiden eller se for meg yngre utgaver av meg selv, utsette de stakkars yngre utgavene for diverse tester osv (jeg lover), neida, faktisk har jeg blitt ganske flink til å leve "her og nå", og til å planlegge (ikke nazi-versjon, bare sånn "vanlig") fremtiden fremfor å rote rundt i alt som har vært. Men så leste jeg altså gjennom min egen oppsummering av mørkere tider, og så... Ja. Lot jeg det gå inn på meg.

Og kanskje er det en naturlig reaksjon - kanskje ville hvem-som-helst fått vondt i magen ved tanken på å brette ut sine "innerste, mørkeste hemmeligheter"? (Haha - nå fikk jeg det til å høres veldig spennende ut, right?). Men jeg kjenner at mye av det jeg skriver har sittet langt inne, og jeg kjenner at det ikke er bare-bare å tenke på at andre kanskje skal lese det. Og derfor er jeg litt redd.

Jeg nevnte at jeg er sint og lei meg osv. Men jeg er også litt stolt av at jeg har kommet meg gjennom, at et verste ligger langt bak meg, at jeg er på rett vei, at jeg i dag - om enn en smule haltende (ihvertfall til tider) - fungerer igjen. For det gjør jeg. Jeg tar ansvar, jeg "gjør alt det andre gjør" når det kommer til det praktiske, og jeg tar vare på meg selv. Og det er jeg altså stolt av. (Jeg er også litt stolt av at jeg tør å "skryte" av at jeg er stolt. Det sitter også litt inne).

Blogging, skriving er givende. Men det er også krevende. (Sett bortifra bloggingen den siste tiden, da, den innsatsen kan ikke skryte på seg å være spesielt krevende).

Uansett, dette ble bablete. Og jeg vet ikke egentlig hva jeg ville frem til - eller om det var noe poeng her.
Men kanskje jeg kan avslutte med å si at jeg har hatt veldig godt av denne eksponeringsprosessen. Uten blogging ville jeg fortsatt begravet meg i skam. Og det gjør jeg ikke.

Jeg har det veldig bra, livet er spennende. Og selvom litt tid har gått tapt er jeg takknemlig for at jeg har fått en sjanse til å fylle den jeg har foran meg med mer givende prosjekter en selvutslettelse.

Borte... Titt-tei... Hei!

2011-08-17T22:52:00.001+02:00

Man kan jo spørre seg hva som er poenget med å ha en blogg når man nesten ikke blogger. Men jeg har ingen planer om å forsvinne helt - bare midlertidig. Og bare littegranne.

Tok nettopp bilder av pulten min - nedlesset i papirer med fargerike streker og skriblerier og store kryss (OG den fine termosen min). Så ryddet jeg pulten (og satte termosen i oppvaskmaskinen) - og så klarte jeg å slette det FANTASTISKE bildet. Og en ryddig pult er ærlig talt ikke spes spennende. Det er forsåvidt heller ikke livet mitt om dagen, merker jeg, når jeg faktisk tar bilder av rotet mitt og tror det skal interessere andre mennesker...

Det blir sikkert greit med en liten tur til Oslo nå. In the meantime - en siste skriveinnspurt!

Ha en fortsatt fin uke - og god helg!

Skulle jeg rote til igjen kan det hende jeg smeller opp et bilde. Skulle jeg finne på noe spennende i Oslo kan det også hende jeg smeller opp et bilde. Livet mitt - og dermed bloggen - er fullt av overraskelser, you see.

Edit:
Det er kanskje ikke helg helt enda? Snart. I morgen er det nesten helg.

Rot og bildeskrot

2011-08-08T16:21:00.000+02:00

Her kommer elleve ufattelig interessante oppdateringer fra meg:

1
Det er HELT ubeskrivelig ufattelig hvor mye mer effektiv man blir om man klarer å holde seg unna internett...

2
... det er også HELT ubeskrivelig ufattelig hvor kraftige abstinenser man får når man er vant til å "kaste vekk" uendelig mye tid på å surfe litt her og litt der.

3
Jeg har blitt flink til å ta alle vitaminene mine - glemte det en periode. Disse kjøpte jeg i USA og det viktigste for meg - og det stakkars, stakkars, STAKKARS skjelettet mitt er Kalsium med D-vitamin...

Men Crest er den beste toothpasten EVER.

4
Og apropos USA - her er utsikten fra hotellrommet i Chicago:

5
Jeg setter UENDELIG stor pris på alle kommentarer. Og bortsett fra at jeg nesten fikk prestasjonsangst (noe jeg droppet å dra helt ut, for det holder med vanlig angst, synes jeg) - så har det blitt så mye morsommere og mer motiverende å skrive hvis det muligens kan være av interesse for noen.

6
Her er et lite dagboknotatutdrag (gammelt):

Alt jeg vil være:

Jeg vil være en god venn. Jeg vil ha tid, hjernekapasitet og overskudd til å lytte, hjelpe, le og kose meg med alle jeg er så glad i. Jeg vil være ærlig, jeg vil slappe av, ikke stresse med å holde styr på løgnene mine/unnskyldningene mine, og jeg vil ha fri fra alle tvangstanker og planlegging. Jeg vil lage mat, spise mat, drikke kald hvitvin, le og tøyse, diskutere og stå for egne meninger, kunne fortelle om dagen min, helgen min, ferien min. (Nå opplever jeg jo ikke en dritt. La meg fortelle om da jeg i dag morges fylte varmeflasken min med varmt vann. Det var faktisk nesten kokende! The excitement of my life! Frisk = et liv). Jeg vil ikke føle meg som et problem for andre, men heller som en person som kan bidra, stille opp og dra i gang ting.

Kort oppsummert: Jeg vil være alt jeg ikke er akkurat nå!

7
Og ett til:

Jeg vil føle – hvasomhelst, alt er bedre enn denne tomheten, nøytraliteten. For jeg er lei av å være likegyldig, lei av ikke å bry meg. Om noe. Om noen. Lei av å være lei. Lei av å være syk. Drittlei av meg selv. Som lover. Men ikke holder. Som vil. Men ikke klarer.

I går hørte jeg denne sangen for første gang, og har nesten hatt den på repeat siden:

9
Den siste uken/de siste månedene har jeg fått så mange gode nyheter fra familie og venner hjemme - og jeg er superexcited og overentusiastisk glad for alt det fine og spennende som skjer! Pluss at jeg får litt hjemlengsel.

10
Begynner å få litt jernteppe... Jeg har fått dilla på mandler. På grensen til skremmende dilla. Og jeg har fått dilla på å lage kaffe i en liten termos - som er like stor som en kopp, og som jeg drikker opp så fort at selve termoeffekten ikke egentlig er nødvendig. Likevel er det mye mer stas å drikke av den lille termosen enn å drikke av en kjedelig kopp. Interessant. SÅ interessant...

11
Jeg funderer på hva jeg skal gjøre med håret mitt... Det skal klippes og farges - og skulle gjerne vist deg hvorfor det er ekstremt nødvendig, men det finnes faktisk grenser for overeksponering. Det er flatt og grusomt - med ettervekst. Jeg har hatt mange rare farger og frisyrer - og dessverre har jeg ikke bilder av hockeysveisen jeg hadde da jeg var tretten (IKKE 80-tallet, IKKE kult by any standard). Eller hjemmefarget rosa hår som mest lignet en highlighter. (Med Buffalo-sko). LOL.

Og jeg tror heller ikke jeg har bilder fra da jeg hadde blodrødt hår til rumpa (hairextensions) - så tykt at jeg ikke engang fikk en vanlig hårstrikk rundt én gang. Det var faktisk ganske kult i ca to uker - før det ble slitt og jævlig og jeg så mest ut som en mopp dyppet i noe veldig rødt.

Forresten: Da jeg var hos den irske frisøren sist (en jeg ikke hadde sett på et halvt år) sa hun at hun ikke kjente igjen håret mitt! Fordi det var så "thick and healthy..." (Hun la også til at det var i forhold til hvordan det var før). Og jeg ble isje fornærmet, for jeg er fullt klar over at jeg ikke akkurat har en imponerende iøyenfallende manke. Men det er tykkERE enn på mange år.

Og jeg mister ikke lenger mengder hver gang jeg grer håret!! Herregud, så tynt hår jeg hadde en periode.

Nok om HÅR. Hvem bryr seg om hår??? Nå må jeg pelle meg vekk fra internett!

Takk igjen for nydelige kommentarer - de skal leses gjennom enda en gang før jeg fortsetter der jeg slapp.

Ønsker deg en kjempefin uke!

Svisj og svusj med rød tusj

2011-08-03T13:08:00.000+02:00

Skriver og skriver - endelig med litt mer flyt, litt mer "stemme" - og takk og lov - endelig med en form for struktur. Vi får se hvor lenge det varer. Ofte tror jeg at nå er jeg inne på noe, ja. Og så printer jeg ut og går berserk med den ~~STORE RØDE TUSJEN~~ min fordi det ikke gir mening likevel. (Og fordi dagene er litt ensformige for tiden og jeg - the dramaqueen - må skape min egen action).

Innimellom blir jeg barsnlig og usikker og tenker: Herregud, hvem tror du at du er, hvem skal liksom gidde å lese dette? "Når det tom er uinteressant å lese for deg, Kristine, da er det isje mye spennende for andre..." (Etter sånne tanker får den rød tusjen kjørt seg - men det trengs!!! Det må kortes ned - and it feels good whenever jeg faktisk ser selv hva som suger).

Og så er det jo ikke som om jeg prøver å utgi meg for å være noe jeg ikke er, jeg skriver bare om hvordan jeg opplevde å være syk, om hva som funket for meg, hva som motiverte meg til å kjempe meg tilbake til livet. Og om hva som ikke funket. (Lots and lots of that too). Har gjort mange feil gjentatte ganger før jeg klarte å lære. Men jeg har lært.
Og etter mye om og men klarer jeg å være blodig ærlig når jeg skriver. Og kanskje kan noen kjenne seg igjen eller hente inspirasjon - jeg håper virkelig det.

Det beste er nesten å fortelle om alt spiseforstyrrelser IKKE er. Jeg synes at vi som sliter fortjener at flere skal vite at det IKKE handler om å få bikinikropp til sommeren... Og nettopp det er jeg faktisk ikke i tvil om at kommer klart frem i teksten. Og det er jeg glad for, for ingenting gjør meg mer fortvilet enn når spiseforstyrrelser - som i mine øyne handler om selvhat, fortvilelse og intens angst etc etc etc - blåses vekk som slankekurer eller overfladiskhet. Argh. Som om jeg ville kastet vekk ÅR av livet mitt, utallige muligheter, nærhet til de jeg er glad i - på en forbanna slankekur?

Innimellom er alt bare rot og jeg mister oversikten over hva som skjedde når og hva som er relevant i hvilken sammenheng og hva som bare er fullstendig uinteressant. Og innimellom får jeg ikke til noe som helst. Og en sjelden gang gjør det for vondt å skrive - og jeg må la det ligge og gå ut i skogen eller møte noen levende mennesker og minne meg på at det er lenge siden jeg var "der".

Men akkurat nå er det givende, gøy (kanskje fordi jeg redigerer). Det er terapeutisk. Jeg ser meg selv på avstand, jeg ser en sammenheng, jeg aksepterer at ting "gikk som det gikk", og jeg håper dette kan bli en slags avslutning på at livet stort sett dreier seg om spiseforstyrrelser (og med det mener jeg ikke at jeg ser på meg selv som kurert, bare at det skal bli godt å la andre ting - livet i seg selv - ta større plass).

Alt i alt er det en eskremt givende prosess. Og jeg er utrolig takknemlig for muligheten jeg har fått.

Istedenfor å redigere dette noe usammenhengende innlegget skal jeg heller gå tilbake til å redigere de 93 sidene jeg har liggende i bakgrunnen her - som forhåpentligvis kan krympes til noe lite og meningsfylt fremfor blah-blah-blah-rundt-grøten-pjatt. Det er jo lov å håpe.

Ønsker alle en god onsdag!

Sender en bjørneklem hjem

2011-07-29T12:08:00.001+02:00

Jeg prøvde meg på en styrkeøkt i dag morges - første på altfor lenge - men CNN på alle TV-skjermer og bilder fra rosehavet i Oslo gjorde det litt vanskelig å fokusere på tunge løft, så jeg ga meg nesten med en gang og gikk heller en nydelig tur i parken/skogen.
Jeg ELSKER grå himmel og lett regn som nesten ikke faller ned til bakken engang. Beautiful. I skogen møtte jeg fire bambier og en liten harepus (jeg prøvde å ta bilde med mobilen, men fikk ikke engang med meg stumpen... Så DER gikk du glipp av noe stort, lizm). Deilig tur var det ihvertfall.

Nå er det tid for skriving igjen. Jeg roter rundt i del 2 av bokens (planlagte) 3 deler. Jeg skriver om "tilfriskning" og synes det er ekstremt vanskelig å finne en sammenheng som gir en smule mening - det har jo gått så mye opp og ned og frem og tilbake at man kan bli svimmel (og BORED) - både med motivasjon og tilbakefall og fremskritt - så må ordne opp i litt (mye) rot.

Ellers har jeg planlagt noen dager i Norge i slutten av måneden - møter med forlag og familie/venner <3 Men frem til det blir det BOK.

Og andre interssante nyheter kan jeg meddele at Bear og jeg skal ut og spise god middag i kveld. Det blir bra!

Ønsker alle en god helg! Og sender deg en enorm bjørne-cyber-klem...

Word, here I cooome...

If you're not scared you can't be brave

2011-07-27T20:58:00.000+02:00

Ta en titt på dette.

Kloke ord fra Jo Nesbø i New York Times.

Jeg tenker på deg

2011-07-27T15:04:00.000+02:00

Jeg tenker på deg.
Og på alle andre som har mistet noen.

Du leser nok ikke dette, men takk for diktet. Det fikk en ny betydning etter fredag, og jeg legger det ut her, så flere kan lese Nordahl Griegs ord:

TIL UNGDOMMEN

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm --
vi dig til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må -- men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med Ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk -- og berik med drøm --
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner --
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høire arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen --
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Nordahl Grieg

Lost for words

2011-07-24T10:03:00.000+02:00

Jeg sitter klistret til CNN, BBC - og prøver å få med meg direkte-sendingene på NRK (men pågangen er som regel for stor). Likevel kan jeg nok ikke forestille meg stemningen hjemme.

Uvirkelig, grusomt, meningsløst, sinnssykt - ord er fattige.

Min dypeste medfølelse til alle som har mistet noen.

Og mange varme tanker til alle som er berørt av katastrofen, til hele Norge.

Mer hei, fortsatt fra... (you guessed it) meg

2011-07-14T22:34:00.000+02:00

Jeg skal ikke gjøre dette langt, for jeg har egentlig nada å berette.

Kort sagt:
Jeg er ikke helt i form om dagen. Og jeg er ikke helt sikker på hvorfor (alltid ute etter konkrete grunner, vettu, liker ikke når ting ikke stemmer. For egentlig bør alt stå bra til med meg... Men så tror jeg vel egentlig ikke at angst trenger en god grunn for å dukke opp og ta over for en periode).

Ingen grunn til bekymring (dette er obviously ikke første gangen jeg er litt uttafor, og dette er en ultra-light-versjon av alt som i det hele tatt kan minne om depresjoner og skikkelig angstperioder - INGEN krise) - likevel føler jeg meg ikke helt bra. Ikke helt meg selv.

Og har derfor null blogginspirasjon.

For å gjøre opp for meg skal du herved få hilse på Sue - som er den aller største, aller best bevarte Tyrannosaurus Rexen i hele verda... (Ja, jeg liker dinosauruser (og sauer - hence Dinosau), og ja jeg er kul):

Sue.

Spesielt kul er jeg på dette bildet - eneste (nesten) turistbildet som finnes av meg fra Chicago - og det er jo likeså greit når man ser hvor ukomfortabel jeg er...

Til mitt forsvar: no sleep. Og - haha - no sun. (Eller, det var masse sol, men jeg solte meg isje).

I'll be back med mer trøkk. Og tipper du gleder deg etter dette heidundrandes interessante og oppløftende "sommerstemning"-innlegget... Kanskje til og med bilder fra VIN og SUSHI i SOLA i Chicago. (For neida, jeg støvet ikke vinterbleik ned på et historisk museum. Promise...)

Jaja. Over og ut.

Bare lite hei fra meg

2011-07-07T08:40:00.000+02:00

Hei hei!

Da er jeg tilbake igjen fra Chicago - min nye favorittby...

Tilbake til litt "kaotiske tilstander" med tusen praktiske/ikke-praktiske ting som skulle vært gjort, som ikke er gjort - og som må gjøres. Jeg ser at jeg fortsatt takler stress ekstremt dårlig (så dette er forsåvidt en fin utfordring for meg, om enn ikke en behagelig utfordring. Angsten er sterkere enn på lenge og gjør meg relativt ubrukelig. Ingen søvn etc etc etc - happy (read: silly) times indeed).
Det ene panikkanfallet tar det andre, jeg er urolig, andpusten, rastløs og ukonsentrert. Ikke beste utgangspunktet for å få ting gjort. Men, herregud... Livet/hverdagen består jo av utfordringer. Bare jeg som ikke klarer å takle dem - ihvertfall ikke hele tiden. Og ihvertfall ikke nå...

Anywho.
Jeg vil skrive mer om Chicago siden, akkurat nå ville jeg egentlig takke for alle hyggelige kommentarer - har lest alle, setter enorm pris på alle, og kommer (sterkere/roligere) tilbake :o)

For å gjøre opp for et ekstremt lite spennende/oppløftende innlegg med ferieglade bilder med apekatter skal jeg (kanskje, ikke akkurat nå, men senere, I promise) vise deg et bilde av meg sammen med verdens største T-Rex??? (Ooooh..., the excitement... I know...). Stay tuned, lizzom. På denne bloggen SKJER DET TING. LOL.

Jeg holder meg litt unna internett, jeg, til jeg får en liten oversikt. (Kanskje jeg bare må avklimatiseres etter en pretty awesome ferie?)

In the meantime - nyt sommeren!

Er det Kristine, tro, bak apen i Chicago Zoo?

2011-06-26T01:37:00.000+02:00

Johoo i morgen (eller egentlig i dag) reiser jeg til Chicagooo.

Jeg er litt usikker på om jeg skal blogge eller ikke? Og om jeg kanskje skal legge ut bilder (som ikke har bokhyller/kjøkkenet i bakgrunnen)?

"Se-på-meg-foran-apeburet" og "se-hva-jeg-kjøpte-i-dag" og "se-her-står-jeg-og-ser-dum-ut-på-en-gate"-bilder. Hmm.
Grunnen til at dette er en big decission for meg er...

Nummer en: Deilig med fri fra internett.
Nummer to: Tanken gir meg angst. Jeg HATER bilder av meg selv. (Spesielt de jeg legger ut her).
Men nettopp derfor kan det jo være en fin utfordring? (Utfordre frykter etc??)

Jeg deler jo veldig mye om SYKDOM og "sånn var jeg før" (og forsåvidt nå også...). Men jeg er jo mer enn bare sykdom, og jeg føler at bloggen faktisk har blitt mer personlig i takt med at "jeg" har dukket mer frem?

Herregud, snakk om å gjøre en big deal ut av en liten greie. Men dere som har blogg skjønner sikkert hva jeg mener? Kanskje?

Uansett, da, for å komme tilbake til "poenget" så gleder jeg meg EKSTREMT mye til litt fri sammen med Bear. Og jeg gleder meg til å besøke en by jeg aldri har vært i før! Jej! (Og nå må det jo nesten bli ZOO - jej!)

Tilbake i Dublin 5. juli. Med eller uten noen blogginnlegg i mellom :o)

Ønsker deg en riktig fin sommer så lenge!

Vil du danse på roser?

2011-06-22T14:54:00.000+02:00

I dag blir det litt resirkulering.
Det er hvert øyeblikk ett laaangt år siden jeg postet dette innlegget første gang, så sikkert ingen som har lest det (eller i såfall husker det). Mye av det gjelder fortsatt - med ihvertfall ett klart unntak: Jeg våkner i GODT humør for tiden, og trenger egentlig ikke jobbe meg opp - ihvertfall ikke hver dag. Så noe er utdatert, noe gjelder fortsatt. ANYWAYS (din skravlebøtte, dette er langt nok som det er allerede) - dette har hjulpet meg veldig mye :o)

So here we go again (som sagt en smule updated):

I tillegg til kaffe trenger jeg en liten boost om morgenen.

Fordi jeg har tenkt så mye FEIL og destruktivt (og slitsomt) så lenge virker det som om DE tankene har blitt min default.

Istedenfor å være glad til jeg får en grunn til å være lei meg, er jeg (før jeg skjerper meg altså, og DET gjør jeg) lei meg til jeg får en grunn til å bli glad.

Jeg liker å tro at det er en automatisk feilinnstilling. Og det var det kanskje. Men nå har det vel egentlig også utviklet seg til å bli en dårlig vane...

Sjansene for at noe FANTASTISK skal skje de første timene en blue Monday og snu humøret er. . . ganske liten. Ihvertfall for at det skal skje HVER dag.
Og jeg har ikke tenkt til å basere (man)dagene mine på PURE LUCK!

ELLER kaste bort tid på å tenke:

Jeg fortjener ikke.

Jeg er mislykket.

Og blah blah blah… (Hey, de tankene gjør meg faktisk litt uvel nå. Fremskritt!)

Isteden tar jeg KONTROLL. (Yey!!!)

Og RESTARTER meg selv.

Måten jeg gjør det på er muligens en smule NERD. Men den funker for meg.

Den minner meg på alt jeg DRØMMER om. Alt jeg setter pris på. Alt jeg gleder meg til.

Alt jeg KAN få til. . .

. . . bare jeg beholder fokus og spiser riktig og tenker riktig og arbeider hardt (men ikke for hardt, for hvis jeg blir altfor oppslukt trenger jeg plutselig verken søvn eller mat og da ringer ALARMBJELLENE).

Haha. . . Nå tror du kanskje at jeg følger Oprah′s råd og gjør dette:

Mens jeg smiler fornøyd til meg selv i de fine klærne mine??

Jeg må nok skuffe deg.

Jeg gjør noe MYE nerdere enn som så.

Jeg åpner det jeg kaller DRØMMEBOKA (jeg vet ikke hvorfor den har fått et så dumt navn):

Drømmeboka er en A3 bok. Den er fylt av bilder som INSPIRERER meg og minner meg på hva som er VIKTIG og RIKTIG. Fra blader, nettet, egne bilder etc.

Og litt notater.

Den setter meg med andre ord på RETT spor first thing in the morning.

Først ser jeg på bilder av venner og familie. Fra gamle (og også litt nyere) ferier, fæstligheter, klasseturer, festivaler, bursdager etc.

Det minner meg på hvor heldig jeg er og hvor viktig det er å ta vare på de jeg er glad i.

Jeg blir inspirert av egenskapene, personlighetene, kreativiteten og GODHETEN deres.

Og blir minnet på at jeg har masse støtte, at jeg aldri er alene.

Innimellom resulterer denne delen i INTENS hjemlengsel. (Derfor er den ikke bakerst).

Jeg har også bilder av "offentlige" personer jeg beundrer. Som står for IMPORTANT stuff (helt urelatert til vekt osv. Obviously. Jeg har forsåvidt aldri tilbedt supermodeller).

Men det er deilig å minne seg på at når alt kommer til alt så er det ingen som bryr seg om kroppen min.

Delen med mat var viktigere for meg før (når jeg hadde problemer med å spise frokost). Men jeg titter på den likevel, og minner meg på (nok en gang):

At kroppen min trenger mat. Jo lengre den hangler med for lite, jo eldre og skrøpeligere blir den.

At å kjenne sult IKKE er farlig, men et sunnhetstegn.

At jeg FORTJENER mat UAVHENGIG av prestasjoner.

Og at jeg ALDRI trenger å løpe eller skrive et essay eller vaske hele huset for å få middag.

Eller sjokoladeis.

Eller ananas.

Og at det er viktig å feire.

Og å være impulsiv. Alt kan ikke planlegges.

Jeg minner meg på at jeg vil ha en STERK og SUNN og velfungerende kropp.

Jeg vil IKKE forbrenne og bryte meg NED. Men bygge meg opp.

Kroppen min definerer meg ikke.

Disse stakkars stressa, deppa og slitne damene minner meg på at jeg IKKE vil ha det som dem.

(Jeg synes ALLTID synd på hun som sitter på huk på en vekt og griner - øverst til høyre):

Kroppen min blir sterkere+sterkere og friskere+friskere.

Men jeg MÅ slutte å STRESSE så j***** med helt idiotiske småting.

Stress leder kun til mer stress. Bekymringer leder kun til flere idiotiske bekymringer.

Jeg drømmer om å reise, og. . . :

… jeg minner meg på at det ikke er bortkastet tid å gjøre ting jeg synes er gøy.

At ikke alt man gjør MÅ lede til noe fantastisk.

At ikke alt er en PRESTASJON:

Og at jeg FORTJENER og TRENGER å ta godt vare på meg selv. . .

(Ja takk...)

. . . make the most of what I′ve got. Og at det er viktig å føle seg vel! (Og prøver å ta igjen for ti år nesten uten fuktighetskrem… Stakkars huden min!)

(Igjen: IKKE bortkastet tid. Denne tiden. . . Hva i H****** var det jeg skulle rekke???)

Disse bildene minner meg på å ROE MEG NED. Og puste.

Og at å slappe av når man er sliten IKKE er latskap. (Obviously).

HELSE kommer før alt.

Jeg har ikke dårlig tid, jeg skal ikke rekke noe.

Og . . . livet handler ikke om å prestere.

Og helt til slutt minner jeg meg på at EVERYTHING IS GONNA BE OK.

OG jeg har ALL GRUNN TIL Å SMILE:

Og så gjør jeg det.

(Med hvite tenner og skinnende rosa lepper). ALWAYS!

Du er sikker for kul til å lage en Drømmebok.

Det er (obviously) ikke jeg.

Nå ble jeg til og med inspirert til å lage en NY. En up-to-date second edition.

For jeg har ikke lenger mål om å bli ernæringsfysiolog (som jeg hadde da denne ble laget).

(Jeg måtte rive ut to sider jeg hadde fylt med bilder av ting som var ″viktig for studiene″. Blant annet kcal-tabell-bøker/telefonkataloger. Aaaaargh. . . Utspekulerte anoreksijævel. ).

Men NÅ jeg har mange NYE mål som må få være med :-)

Og bildene skal være enda mer GLOSSY og enda mer INSPIRERENDE.

Jeg vil blogge.

Lære meg origami.

Skrive.

Spend happy times with my lovely friends:

Lære meg karate (??? kanskje ikke nøyaktig karate, men en eller annen form for badass kampsport - sterk på innsiden og sterk på utsiden...)

Meg til høyre. OBVIOUSLY.

Meditere:

På SIKT nøste sammen alle løse fag, bygge opp med nye og få en degree:

And someday:

Anyways:

Takket være Drømmeboka er livet en dans på roser.

ALL the time ;-)

PS:

Siden jeg la til de siste tingene har jeg faktisk fortsatt å blogge (det visste du, jo). Begynt å skrive. OG tilbrakt tid med gode venner. (Dessverre ikke nok).

Jeg har derimot IKKE lært meg origami (lagde en sånn drage som ble helt skjev, men det teller ikke). Eller blitt sterk karatesparker. Eller roet meg ned nok til å meditere. Eller tatt noen store avgjørelser mtp studier (bare tenkt). Og jeg har heller ikke fått en pingvin-baby…

Men så lenge jeg holder meg selv on track - schmaybe I will someday?

Gress er litt for mye stress

2011-06-21T13:27:00.000+02:00

Fant akkurat annonse en pretty relaxing sommerjobb, jeg.

Lurer på hvor mange søknader de får inn?

Og hvem som får slange seg (i bikini???) "på utstilling"?

Bikini, ja... Kanskje like greit å forbli i Dublin?? Dessuten er jeg jo allergisk mot gress. Og jeg hater å se andre jobbe hvis jeg ikke får hjelpe til - even robots. Og tanken på å late seg/spise mens andre ser på... Uæh....

(Ser dere hvor FREAKIN' NEGATIVT jeg klarer å vri og vende på ting, helt av meg selv??)

For en helvetes utfordring den jobben ville vært for meg!!!

Men herregud, for 25.000/mnd så ville jeg nok holdt det ut.

Ingen snarvei på meg

2011-06-20T14:29:00.001+02:00

Hei!

Sitter her - i herlig overskyet vær - og skriver om "prosessen". Begynner å bli lei av ordet "prosess", men å bli bedre er jo - og skal jo være - en prosess, så jeg skal ikke prøve å finne opp et latterlig alternativ til ordet.
(Lurer på hvor mange ganger utålmodige jeg har fått høre: "Det er en prosess, Kristine, det tar tiiiiid").

Anywho. Jeg skulle liksom bare si hei, jeg. Bestemte meg for at jeg kan jo blogge litt bla-bla-bla litt oftere enn jeg gjør. Det er jo så interessant, mener jeg. Å lese at jeg har skrevet at jeg skriver.

Synes det er så rart at det snart er sommerferie? Tenk så stas det var for lenge siden med skoleslutt og endeløse uker med masse fri og lek :o) Nå tenker jeg bare at det er juni - uten at det betyr så mye mer enn det. (FY!)
Om bare noen dager blir det Chicago (heldiggrisen meg) og skriving/jobbing juli/august/september. Med en eller to turer til Norge innimellom. :o)

Tyggiskutt gikk OVERRASKENDE bra. Herregud, det går hele dager da jeg nesten ikke savner det. Over to uker uten. Not one. Kjeven har fått sommerferie, jeg finner ikke ekle papirbiter fulle av tyggis overalt, jeg er mindre oppblåst (hadde håpet på IKKE oppblåst ever again, men neida...). Og tanken på at jeg faktisk stappet i meg X eller XX antall tyggispakker daglig??? It makes me SICK.

Men jeg ser at jeg snart fint kan ta meg en her og en der uten å være tilbake på kjøret. I think.

Overraskende enkelt! Jeg trodde det skulle være HELL.

Men apropos interessant, her er faktisk en fin quote jeg fant for lenge siden, som passet litt bra nettopp her:

“There are no shortcuts to any place worth going”

I like it. And it's true.

Det smaker bedre å kjempe for noe enn å få det gratis.
(Bortsett fra for eksempel gratis... kaffe eller brus. Solo Super.... Aaaah.... Den tar jeg gjerne imot - uten kamp! Men har de det i Irland??? Oh NO, they don't... Ikke engang om man betaler).

Takk for praten/monologlyttingen - over og ut!

PS: Hva gleder du deg aller mest til i sommer?

Frykt er stygt

2011-06-19T03:15:00.000+02:00

Jeg er så uuutrolig drittlei av å være redd for absolutt alt (her kunne jeg ramset opp, men det finnes jo nesten ingen grenser for hva jeg er redd for), av å si nei til muligheter fordi det er for skummelt eller fordi jeg er redd for å feile (enda jeg innerst inne har så innmari lyst).

NOK. Jeg har ikke tenkt til å la frykt styre livet mitt.

Nå skal jeg IKKE se farer i alle muligheter
Men heller se muligheter i alle farer.

Basta bom.

Og med disse fantastiske ordene - jeg er drit-trøtt og vet ikke hva jeg skriver eller hvorfor jeg i det hele tatt måtte blogge akkurat nå - ønsker jeg deg en riktig god natt og en superfin søndag!

Jeg lover å komme sterkere tilbake very soon.

Double-meal-deal

2011-06-16T13:18:00.001+02:00

Måtte bare fortelle noe. (De som ikke har spiseforstyrrelser synes sikkert dette er superinteressant).

Det gjelder mat. Jeg har fortsatt problemer med enkelte matvarer. Det skumleste av det skumle spises ikke med jubel og entusiasme. Men det er ikke krise. Ingenting raser, det (kan) til og med smake godt. Etterpå får jeg kanskje dårlig samvittighet - men ingen kvelende skam- og skyldfølelse.

Med andre ord: jeg foretrekker sunn mat, men jeg dør ikke av kaker (så lenge jeg ikke er veldig stressa, da er det fortsatt litt vanskelig).

Poenget var egentlig noe helt annet, skjønner ikke hvorfor jeg alltid må skravle så j****, sporer av mer skriftlig enn jeg gjør muntlig. (Eller, egentlig ikke, muntlig finnes det egentlig ingen sammenheng i hva jeg sier).

Herregud. Jeg skulle jo bare si at jeg nettopp har spist lunsj! Først spiste jeg det jeg pleier å spise, som jeg vanligvis blir god og mett av. Ti minutter etterpå var jeg fortsatt sulten, og heller enn å overbevise meg selv om at det bare var tull, jeg blir jo alltid mett av lunsjen min - what did I do?

Jeg tenkte en fornuftig tanke. (Kryss i taket!!)

"Styrketreningen må ha gjort meg ekstra sulten. Jeg må mate musklene mine!"

Og så spiste jeg nøyaktig det samme en gang til. (Oooooh.... dobbel amount of kcals... Frivillig).

Og det beste er at det føltes RIKTIG. Det var ikke noen "oooh-dette-burde-jeg-egentlig-ikke-gjøre" eller "når-skal-jeg-spise-igjen-nå-da?" eller "dette-fucker-opp-ALT" eller "jeg-vet-jeg-gjør-noe-bra-men-det-føles-likevel-feil".

Neida. Det var helt naturlig å høre på kroppen, gi den det den trengte. Uten spørsmål.

Ferdig med det.

Nå kan jeg skrive videre med full konsentrasjon uten:
"Jeg burde kanskje ha spist?? Nei. Jeg er glad jeg ikke gjorde det. (Er det en syk tanke? Nei, herregud, jeg kjenner ingen som spiser dobbel lunsj. ALT er ikke sykt). Jeg kan spise om... 40 minutter. Men hvordan blir det da med middag? Hmm. Er jeg kanskje bare tørst? Hvorfor ble jeg ikke mett av det jeg vanligvis blir stappmett av - hva er galt med meg?"-idiotiske tanker i hodet.

Å HERREGUD, så mye tid jeg har kastet vekk...

Tipper dette var interessant å lese...!

Ha en fin torsdag!

Ridetur, regnskur, tastatur

2011-06-13T13:34:00.000+02:00

Tusen takk for FANTASTISK respons på det forrige innlegget! (You know, det jeg skrev for snart tredve år siden? Or so it seems?)

Jeg har vært altfor opptatt med å ri, you see...

Neida. Bare en veldig kort tur på lørdag.

Den siste uken har vært hektisk, men i går kom jeg tilbake til skriverutiner - og da ble jeg happy, for det fløt sååå bra. Ahem. I dag leste jeg gjennom og ser at det er mye dritt innimellom. Men det er bare å godta, bare å luke ut. Og fortsette. For sånn er det jo.

Noen dager er det et ork, alt blir teit, bare blæææh... Men som regel elsker jeg timene ved "Prins Maci den Tredje" - han er bestevennen min og krangler aldri (as opposed to "Prins Maci den Annen" - som slo seg av omtrent en gang/15 minutter. Men han var (ER) gammel, stakkars).
Å skrive sånn som jeg gjør nå, hver dag - med mål og mening til og med - gir meg mer enn noe annet jeg har gjort (kanskje fordi det er litt terapeutisk, kanskje fordi jeg var klin-kokos-silly-banana og virkelig ikke tilstede da jeg studerte diverse. Doesn't matter - I love it).

Jeg får (som regel) masse påfyll. Og en deilig ro.

Ser at det er sol i Oslo i dag - ENJOY it. Her er det overskyet og litt regn. Pretty ideal når man skal sitte inne.

Mitt favorittvær er, FYI hvit himmel, litt vind, ikke så kaldt at jeg fryser (for ingenting gjør meg mer sinna). Men uten regn.

(Jeg forakter ikke tørr varme og litt vind heller, da. Og litt deilig sol. Men ikke til hverdags).

Værprat minner meg om ferie. Og apropos det - om bare et par uker reiser Bear og jeg til CHICAGO. Jej! Har aldri vært der før, så gleder meg veldig!

Innen den tid skal jeg ha MYE gjort mtp bok. Which reminds me... Must get back to it.

(Vurderer å koble ut internett...)

Ha en kjempefin solskinnsdag!

Vet du hva? Jeg har det BRA!

2011-06-08T21:02:00.001+02:00

I det siste så har jeg hatt det skikkelig BRA.
Ikke euforisk i tre timer for så å kræsje. Men bra, skikkelig og stabilt bra. Jeg er faktisk veldig fornøyd med tilværelsen, med livet mitt, med hverdagen min... Og jeg er stolt over alt jeg har oppnådd det siste året når det kommer til utfordringer - jeg har pushet meg og pushet meg og pushet meg til å gjøre alt (mesteparten av) det jeg tidligere fryktet (inkludert å innrømme både for meg selv og for andre at jeg er syk, gi slipp på skammen og utfordre sosial angst). Det har vært intenst, vondt, vanskelig (både for meg og for de rundt) - men det har paid off.
Herregud, for nøyaktig ett år siden hadde jeg panikkanfall opptil 20 ganger daglig, jeg svarte ikke når telefonen ringte, jeg hatet meg selv og kroppen min. Jeg vekslet mellom å håpe at "alt skulle ordne seg" og å innbile meg at livet var over. For etter tre avsluttede studier føltes det som om "alle muligheter" var long gone - kunne liksom ikke hoppe på et fjerde, kunne jeg vel? Og hva i H***** skulle jeg ellers gjøre, og hvordan ville jeg overleve uten verdi? (Har innsett - gratulerer med dagen - at jeg har verdi helt uavhengig). Og det aller verste var vel at jeg i mitt skrudde sinn innerst inne trodde jeg måtte godta en tilværelse som "feit og ulykkelig" resten av livet (jeg trodde fortsatt jeg var feit, og jeg forbandt "frisk" med enda feitere - og derfor enda mer ulykkelig). I was WRONG! JEG ER VERKEN FEIT ELLER ULYKKELIG!
Det er jo litt trist. For til og med da (altså for omtrent ett år siden ++) var jeg bedre enn på mange år (og yey, det sier jo sitt, for den korte oppsummeringen høres smæsjing ut, gjør den ikke?), men hadde fortsatt store problemer med å akseptere meg selv, situasjonen min, kroppen min og fremtiden.

Men fremtiden er reintrodusert!
Jeg holdt ut all dritten. Og jeg begynner å bli trygg på meg selv. Jeg tar sunne, "friske" valg, og jeg vet best hva som er best for meg. Istedenfor å involvere alle andre i hva de tror er lurest mtp ditt og datt - så er jeg the boss (det betyr selvfølgelig ikke at jeg overkjører alle råd - men jeg klarer liksom å velge hva jeg skal ha på meg selv). Jeg vet også hva jeg vil satse på de neste 2-3 årene.

Og jeg vet at jeg kan få det til hvis jeg:

1) Ikke gir 110% (for da kræsjer jeg) - men satser "nok" (for jeg må jo satse!!!)
2) Minner meg på at jeg IKKE er helt frisk, men at jeg fortsatt har en svakhet, og at jeg derfor må fortsette å være OBS på alt som kan trigge meg
3) Passer på å ta vare på meg selv - og minne meg på at jeg kan hvis jeg vil

I tillegg til at jeg har fått muligheten til å skrive (halleluja), er jeg bizzy med å planlegge hvordan jeg skal få knyttet sammen flere løse tråder på sikt. Alt nytt er skummelt for meg - men nettopp derfor kjører jeg på. Å trosse angst og frykt og fanteri har gjort meg sånn omtrent en million ganger sterkere - (skal forsåvidt ikke mye til å være sterkere enn en skjelvende geleklump, but still) - og sterkere skal jeg bli!

Kort sagt føler jeg at jeg - og ikke spiseforstyrrelsen - har kontroll over livet mitt igjen.

Og en siste ting:

Det er først etter at jeg har blitt bedre at jeg begynner å få til ting - inkludert å ha det bra. Jeg trodde livet skulle starte i det jeg var ferdig utdannet eller tynn nok. ("Tynn nok" eksisterer visst ikke). Og det var jo en smule bakvendt. For det er først nå - med roligere sinn, litt sunn fornuft (litt, ja, jeg er ikke kurert fra forstyrrede tanker, men dette er et positivt innlegg - for once), mer hjernekapasitet - at jeg vet hva jeg vil. Og at jeg har nok tro på meg selv til å GO FOR IT.

(Frykten for å mislykkes har også sluppet taket! Bedre å prøve og feile enn å stirre i veggen og være redd for alt og ingenting).

Jeg sier ikke lenger nei til alt - jeg sier JA. Og det føles veldig bra!

Ha en kjempefin kveld :o)

Og PS:
Jeg hadde ALDRI trodd at "dette" var mulig (enda alle sa det var det trodde jeg de løy). But they didn't. For det er mulig.

Blast from the past

2011-06-06T14:00:00.000+02:00

God mandag!

Jeg har overlevd helgen uten en eneste tyggis. På et stadie kom jeg på at det lå en halv pakke i olajakka mi, beina opp trappa, kastet jakker av kleshengere for å finne den - which I did. Men spiste jeg den? No I didn't. Jeg kastet den. Og tygde videre på leppa mi istedenfor. Men drama aside - det har gått helt greit. (Og jeg har muligens snacket litt ekstra, som i teorien er en god ting... I guess. Og litt uæh - men who cares? Bortsett fra meg, bare litt).

Her kommer et utdrag fra dagboken min. Har bestemt meg for at den burde hatt navnet - "Kvantitet over kvalitet" - for, herregud, så mye jeg skrev en periode... Før måltider, etter måltider ("nå har jeg spist mitt første varme måltid på noen år"), før terapi, etter terapi ("i dag snakket vi om..." - ufattelig interessant, I tell you... Not).

Men det mest underholdende av alt?? Nattlig filosofering. LOL LOL LOL. Teiteste jeg har lest noensinne.

Men her er et lite utdrag fra de mer normale tankene mine:

Jeg er livredd for at jeg aldri skal klare å bli frisk. At jeg alltid skal være en halvveis fucka belastning, som ikke takler latter, utfordringer, nærhet, mat, ansvar. Jeg er redd jeg skal være en som ikke takler livet.
Samtidig er jeg livredd for å bli frisk. For hvordan vil det være? Hvem vil jeg være? Hva skjuler seg under alle denne ekle sykdommen, under all kontrollen? En deprimert, livredd tenåring? En umoden dritt? En enorm egoist? Bare usikkerhet? Eller tomhet? Er jeg bare et skall? Ingenting?

Frykten for å bli frisk var intens, som om overgangen fra en tilstand til en annen skulle skje - smack. Heldigvis er forandringen gradvis. Og det var ikke som om jeg plutselig ble til noe eller til noen. Jeg utviklet meg bare.

Jeg har jo vært meg hele tiden. Men nå er jeg nærmere den jeg vil være. (Ikke i mål, da, jeg vil bli enda friskere, enda sterkere og enda tryggere på meg selv. Men på vei).

Jeg føler ihvertfall at jeg er meg selv igjen. Og om det er en ny versjon av den gamle versjonen eller en brand new versjon eller en "voksen" utgave av den gamle - who cares?

Tilbake til "Kvantitet over kvalitet". Noen måneder senere klarte jeg å begrense meg litt:

Jeg vil ikke fokusere på alt jeg har mistet. Men på alt jeg kan få tilbake. Og på alt jeg kan få til.

Den falt litt i "nattlig fiosofering"-kategorien. Light-versjonen. Resten skal brennes.

Jeg skal jobbe med andre ting enn skriving de neste dagene. Og kanskje får jeg en frisk boost når jeg starter igjen.

Over og ut! Ha en strålende mandag!

PS:
Noen som følger med på Game of Thrones??
Og snart er det sesongpremiere på True Blood og Breaking Bad... Loves it!

Hva synes du/syntes du er mest skremmende med å bli frisk?

No more yum-yum-chewing-gum...

2011-06-04T11:03:00.001+02:00

It is ON.

Jess you can. Jess you can. Eneste som kommer til å funke for meg er alt/ingenting.

Angrer allerede.

God helg, god schmelg...

Chew... chew...

2011-06-01T02:24:00.000+02:00

Nå er jeg ganske stolt av meg selv.

De siste årene - jeg vet ikke nøyaktig hvor mange (and WHO cares, Kristine...) - har jeg hatt en bestemt "safe-food". Bortsett fra en liten psycho-periode (no offence to myself, altså...) har jeg all over alltid klamret meg til denne ene patetiske matvaren (det var stygt sagt, egentlig elsker jeg den) og lenge levd kun på det. (Utrolig sunt, I know. Variert kosthold FTW!).

Anyways. "Andre" (inkl. psyk. og ernæringsfysiologen) har prøvd å overtale meg til å slutte å spise denne matvaren helt, erstatte den med annen mat - eller som de liker å kalle det "ordentlig mat". Selv da jeg fulgte kostlisten min kranglet jeg meg til å la den erstatte andre versjoner av seg selv (Herregud, hvorfor kan jeg ikke bare si hva det er? I dunno. LOL. Det er for personlig! Jeg mener det! Snakk om å dele mye dritt og så ikke en så overfladisk ting. Men men...). Uansett: Jeg har nektet å kutte ut. Nektet å trappe ned. Nektet. Og nektet. Som den voksne og modne personen jeg tross alt er. "NEI!"

Frem til forrige uke. Da var det slutt - til og med egen avgjørelse (de pleier å være de beste). Og jeg har holdt meg unna - med overraskende mye abstinenser. I miss to eat my friend... I stedet har jeg spist annen mat - som er "skumlere".

Så gratulerer med dagen/uken til meg. Tragisk nok så er dette en big deal.

PS:
"Nedtrapping" er ikke min greie. Enten så slutter jeg, eller så kjører jeg på.

Neste trinn er å slutte å spise enorme mengder med tyggis. Jeg griner bare ved tanken... Noen andre som har sluttet med tyggis? Eller noe annet du har vært avhengig av? (Vi snakker om misbruk. Ikke "en halv pakke om dagen" eller "tre pakker om dagen" for den saks skyld. Shit - *smatt slafs* - jeg får abstinenser ved tanken.

Men jeg har liksom fått det for meg at det er på tide å kvitte seg med alle små forstyrra vaner jeg frem til nå har oversett.

Siste rest.

Men det er ikke enda, altså. Og det kan hende jeg ikke går for cold-turkey-versjonen denne gangen. Kanskje jeg holder meg til de gangene jeg vil ha fresh breath, for eksempel. (Always, I tell you. ALWAYS important).

NATTA!

Breakfast club

2011-05-29T18:14:00.000+02:00

Alle som har eller har hatt en spiseforstyrrelse er most likely enige med meg i at frokost ikke er dagens enkleste måltid. I begynnelsen var det et rent helvete å spise så tidlig. Og at jeg på toppen av brødskiva ikke hadde gjort en dritt for å fortjene den gjorde jo ikke saken noe enklere. Jeg verken løp, leste noe fantastisk lærerikt eller vasket før frokost. Like I used to. Jeg stod opp. Og spiste.

(Eller, dusje regnes vel ikke som en prestasjon, gjør det? Noe det faktisk, når jeg tenker meg om, burde gjøre. For det har heller ikke vært mitt favoritttidsfordriv - noe jeg har gjort ekstremt raskt med lukkede øyne og frykt for å komme nær "fettet" mitt).

Anyways. Back to the breakfast.

Siden juni 2010 har Line og jeg spist frokost sammen hver eneste dag. Og nå høres det ut som om jeg får besøk hver morgen, men det gjør jeg altså ikke. Jeg spiser på mitt kjøkken i Dublin, Line spiser på sitt i Oslo (sammen med datteren sin og hunden sin). Men vi tenker på hverandre. (Ikke le!! Jeg vet det høres teit ut, men da frokosten var en stor utfordring var det mye lettere å spise når jeg visste at Line tenkte på meg, og at jeg ikke var den eneste personen i verden som var ganske livredd for brødskiver eller havregrøt. Dessuten - hvis Line klarte, så skulle jeg også klare! Så det kan være så teit det bare vil - det funket for oss).

Nå skal det legges til at jeg fakitsk har lyst på frokost for tiden, at jeg gleder meg. Men det var så absolutt ikke tilfelle for ett år siden.

En periode jeg hadde problemer med maten (i sommer) fikk jeg mailer av Line der hun minnet meg på hvorfor jeg måtte fortsette likevel. Og dermed også seg selv. Da hun hadde en kjip periode gjorde jeg det samme. Jeg ble bekymret for henne, "nå må du spise, nå må du ikke la alt du har jobbet så inni-lalala hardt med bare forsvinne". Vi snakket til hverandre. Men vi snakket også til oss selv.

I løpet av disse månedene har vi begge gått opp i vekt, fått tilbake mensen - kommet mye lengre i "bli-frisk-nå-da-prosessene" våre. Selvfølgelig ikke bare på grunn av fellesfrokostene. Men for min del har det hjulpet på roen.
Og forresten - jeg har også hentet litt styrke og hjelp i dere som leser bloggen. Hvis jeg for eksempel står ovenfor en enorm avgjørelse. Du vet, noe livsviktig, som... "Skal jeg spise enda mer nå? Eller ikke? Er jeg faktisk mer sulten? Eller bare innbiler jeg meg det?" Da er jeg faktisk så nerd at jeg tenker på dere. Og så gir det meg det pushet jeg trenger til å gjøre det riktige. For selvfølgelig skal jeg spise den ekstra porsjonen - det er jo sånn jeg blir frisk.

Så takk for all støtte - bevisst og ubevisst.

Tilbake til frokostpjatt.

Bildet er - dessverre - googlet.

Hvis noen sliter med motivasjonen, føler seg alene om å trykke i seg mat, eller bare er keen på selskap til frokost er de hjertelig velkomne til å joine!
"Vi" spiser sånn ca klokken 06:45 irsk tid, som er sånn ca 07:45 norsk tid.

Jeg er ganske godt selskap for tiden, så det blir helt sikkert koselig. Ingen skriking eller gråting. Jeg leser stort sett avisen og holder kjeft. Så kommer ikke til å forstyrre deg.

PS 1:
Vi er ikke SÅ nerde at vi omtaler frokostene som "The Breakfast Club", altså. Vi kaller det ingenting, sender hverandre bare en god tanke hver morgen og har en avtale om å si ifra til hverandre dersom noe sklir ut. Noe det ikke har gjort på mange måneder for noen av oss.

PS 2:
Jeg smatter ikke. Og spiser med munnen lukket. Men jeg slurper hvis kaffen er altfor varm. :-S

Nothing excitin' - I'm writin'

2011-05-26T13:36:00.000+02:00

Jeg skriver. Og skriver.

De siste par ukene har det vært mest rot, mest klønete knot. Men det er i det minste ord. Og jeg tør nesten ikke si det høyt, men etter tirsdag dukket det faktisk opp et par fornuftige setninger på skjermen.

Og i dag flyter det bra. Shit. Håper ikke jeg jinxet noe nå. Uæh.

Håper helgen din blir mer spennende enn min. Jeg har hot date med Maci. Begynner å skjønne at dette her er hard work!

Tidenes blogginnlegg???
I know.

Jeg og hverdagen min = pretty interesting. Jeg og helgen min = equally interesting. Dagene går litt i ett for tiden. But I kinda like it.

Jeg savner å engasjere meg i bloggen, ta bilder (som ikke er av trær), legge ut oppskrifter (det skjedde tross alt to ganger, liksom, men i det siste har jeg laget mye spennende og godt jeg gjerne skulle delt). Savner også å si mer enn: "Sorry at bloggen suger, asså".

For å illustrere det poenget - her er bilder fra gårsdagens lille tur:

Skulle til å si Happy Friday. Ikke heeelt enda!

Men på forhånd - ha en kjempefin helg!

Obama og dama

2011-05-23T12:27:00.000+02:00

Jeg har oppgradert nabo, jeg.

Fra Dronning E til president O.

Oh jess.
Han er her (var her, reiste videre i helikopter, men kommer visstnok tilbake igjen for natten). Bare noen meter fra meg, var han. Sammen med Michelle. Ikke at jeg kunne se dem or anything. Hørte bare helikopteret og så på nett-TV at de stod der jeg går forbi hver eneste dag. Weird.
Men i dag får jeg ikke engang nærme meg parken. Så, NO we can't... møtes.

Det er de sikkert lei seg for.

Det er fristende å klage enda mer over at det har vært security her over en uke i strekk. Men jeg skal ikke det, skal ikke det. For hvor farlig er det å ikke kunne ha besøk, ikke få post, ikke kunne kvitte seg med søppel på en hel uke? Ikke farlig. Hvor farlig er det å bli kroppsvisitert for å komme inn i sitt eget hus? (Spør naboen, jeg vet ikke. Og det er jeg sjeleglad for).

Enough.

Helgen har vært fin fin fin. Restaurant. Litt skriving. Tur i skogen. Café. Film.

Men nå er det skriving all the way.

Enda et lite dagboknotat (you lucky thing you).

Fordi jeg identifiserte meg 100% med studier og "bli-til-noe-for-å-få-verdi" var det tøft (les: helt jævlig) for meg å måtte gi opp studiene da jeg ble veldig syk - fra å være på vei til å bli "noe" var jeg... "ingenting". Verdiløs. Etc.

Anyways. To linjer skrevet da ting begynte å bli litt bedre:

"Jeg er ikke noe.

Men jeg begynner å bli noen".

Og DET er helt fantastisk deilig å endelig få banket inn i hodet mitt at jeg ikke trenger å prestere noe for å ha verdi...

Kan vi ha en superduper mandag?
Jess vi kænn.

Vannballong med fjong fasong

2011-05-20T13:30:00.001+02:00

This was me - da jeg begynte å spise (mer) igjen:

Jeg er tung og lett, mett og sulten. Jeg er glad og lei meg. Deppa, hysterisk, manisk, trøtt - alt på en gang. Rasende.

Tom. Overfylt.

Løpe fra meg selv? Legge meg ned, råtne vekk, forsvinne?

Klorer opp magen, fettet, river meg i håret, ruller rundt på gulvet. Ler hysterisk når vi skal sove.

Vil ha klemmer som varer i all uendelig evighet. Ingen får være nær meg!

Jeg sprenges, jeg splittes i en million deler. Gidder ikke, orker ikke. Men så må jeg fikse. Så må jeg bare fikse alt. Nå.

Jeg er en vannballong fylt av fett. Trykk på meg. Trykk! Trykk på meg og fingeren din svelges, drukner i fettet mitt. Jeg ser meg i speilet og gråter og gråter og gråter og hater meg selv for det patetiske, overfladiske mennesket jeg var, er, har blitt. Jeg gråter fordi jeg er feit. Jeg gråter fordi jeg er patetisk, forferdelig patetisk, som gråter fordi jeg er feit. Og så gråter jeg litt på toppen av det også.

Og så må jeg faen meg spise middag.

LOL. (?) Fra dagboken min. (Fant - halleluja - i går enda flere dagboknotater på en gammel mac). Mye morrosam lesing, I tell you. Og mye trist. Like this:

Jeg innså i dag at jeg ikke lenger vet hvordan man lever. At jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. At jeg er ødelagt.

Men jeg lærer, da. And all is good in the royal neighbourhood. I'm not broken. :o)

God helg til deg!!! Og takk for at du leser bloggen min, eller det som er igjen av den. Nå skal jeg grave litt mer i dagboknotater og skrive litt mer rett fra hjerte og lever og tykktarm.

Og så skal jeg ta (litt) helg!

Skrive, skrive, ikke hive

2011-05-18T22:47:00.000+02:00

I det siste har det skjedd en del. Og det har gått ut over skrivingen, jeg har rett og slett hatt hodet helt andre steder, enda jeg har sittet pliktoppfyllende foran skjermen med klare fingre. (Før jeg fant ut at en pause heller var tingen).

Frem til nylig skrev jeg kun om sykdom. (Ikke helt ferdig med det, altså). Men de nærmeste ukene skal jeg fokusere på "bli-frisk-prosessen" min. Det er utrolig vanskelig å konkretisere det.

Because:

Når jeg ramser opp alle de "positive" tingene høres det jo ut som om det hele var en dans på roser, et lite knips med fingrene fra håpløshet til "jeg-VIL-bli-frisk". (Og så forstod jeg at jeg ikke burde skamme meg! Og så var jeg faktisk sulten - og det var til og med OK å si det høyt! Og så - simsalabim - nærmet jeg meg frisk!)

OK, da, det var ekstremt overdrevet. This never happened. Og det var så absolutt ikke hentet fra noe jeg har skrevet. LOL.

Mens når jeg ramser opp de "negative" så høres det ut som om jeg lå på stedet hvil, tung av mat og mørke tanker, på randen av en skummel avgrunn. (Så kastet jeg resten av maten i veggen, prøvde å vrenge av meg den forjævlig feite kroppen min, stirret i veggen i to døgn, gråt og var jævlig vanskelig å ha med å gjøre...).

Å finne balansen mellom de to, vise at det gikk fremover (og litt tilbake, men så frem, og så tilbake likevel, men så ganske langt frem, og... etc), at det var jævlig, men likevel lettere og lettere? It's gonna be a challenge!

Hele "prosessen" er som en berg-og-dalbane-tur. Og jeg er redd det bare skal bli slitsomt å lese.

Men nå skal jeg sortere litt. Og angripe smørja en bit av gangen. Ikke alt på en gang, for det funka ikke.

Ellers kan jeg fortelle at jeg ikke er en enorm fan av min nye nabo (ikke noe personlig til Dronningen, men fytti katta så drit irriterende det er å stå tyve minutter i "passkø" ti meter fra huset for tredje gang på en dag. Etter å ha drukket altfor mye brus, might I add.
Eller få fem politimenn på døra fordi det har gått av en bilalarm - neida, ikke min bil.
Eller sitte tre timer i kø for (IKKE) å komme inn til byen, fordi alle veiene er stengt for "security reasons".
Eller at søpla ikke hentes denne uken). Bla bla bla. Nå klager jeg no fryktelig.
On the bright side: Jeg har sett henne. Ooooooooh... TRUE (and amazingly interesting) STORY.

Tilbake til meg og word:

Kan du sende meg noen gode/fornuftige/intelligente tanker???
Will you???
Please???

Kontroll og vaner, regler og planer

2011-05-14T12:49:00.003+02:00

Her kommer et "lite" innlegg om kontroll - mitt bidrag til forrige nummer av Kvinnekraft (IKS-medlemsblad).

Oppveksten min var relativt stabil, uten store kriser. Helt til jeg fylte seksten og det føltes som om alt raste sammen. Den ene dagen var livet trygt. Den neste kavet jeg i et overveldende kaos. En fremmed uro flyttet inn i meg, jaget rundt uten å finne veien ut, truet med å sprenge hele meg i fillebiter. Men enda så intens den var, så var den usynlig for alle andre. For jeg smilte. Smilte så ingen skulle se skammen som sakte spiste meg opp, så ingen skulle se skyldfølelsen, selvhatet. Så ingen skulle oppdage mine desperate forsøk på å tvinge uroen ut, vekk, mine desperate forsøk på små pustehull. Noe uro løste seg opp i blodet, fant piplende veien ut av små kutt i håndleddene. Lot meg fokusere på smerten, en helt annen smerte, ga meg litt ro. Noe frosset seg fast i iskrem, i litervis med iskrem, en iskald klump i magen. Og fulgte med da klumpen smeltet, fulgte med da jeg tvang den opp igjen gjennom halsen. Ut. Enda en pause.

Roen som fulgte ga meg tid til å tenke. Tid til å avsky personen jeg var blitt. Ikke lenger snill, flink, god, disiplinert. Men redd, svak, grådig, nervøs. Uten selvbeherskelse. Og de destruktive forsøkene på litt ro, på litt kontroll, på litt stabilitet og oversikt? De ledet jo bare til enda mer kaos, enda mer fortvilelse. Jeg lengtet etter stabiliteten. Og jeg fant den. En midlertidig redning, en annerledes distraksjon. Regler. Konkrete regler som ryddet opp, som skapte en oversikt, som ga meg noe å klamre meg fast i mens det fortsatte å rase. Best av alt? De ga meg litt av makten tilbake. Viktige avgjørelser kunne tas langt over hodet mitt, men en eneste ting var det ingen som kunne styre. Hva jeg puttet i munnen. Og enda viktigere: hva jeg ikke puttet i munnen. Maten var enten ”trygg” eller den var ”giftig”. Og etter hvert som flere og flere matvarer falt i sistnevnte kategori fikk jeg mer kontroll. Gjennom maten kontrollerte jeg livet. Mitt liv. Jeg var sterk.

Mest fungerte reglene som en distraksjon. De krevde all tid, all oppmerksomhet, det var ikke plass til andre tanker. Alle minutter jeg talte kcal, regnet på hva jeg hadde spist, hva jeg (kanskje) skulle spise, hvor mye jeg hadde forbrent, var minutter jeg ikke hatet meg selv eller kjente på sorg, håpløshet, ensomhet og fortvilelse.

Reglene måtte opprettholdes. Alltid. Gikk jeg over grensen jeg hadde satt (ikke kake, ikke en smule, ikke engang puste inn luften over kaken som kanskje inneholder svirrende kcal fra sjokoladeglasuren) – så raste det. Noe det i begynnelsen ofte gjorde, for behovet for å være snill, for å bli likt, for å smile var der fortsatt. Så jeg sa ja til lunsjer og middager med hjertet i halsen. Og i det jeg ble tvunget til å bryte en regel (”bare et lite stykke, Kristine, alle andre spiser kake, jeg har bakt bare for deg, ikke vær så fanatisk/frekk”) mistet jeg balansen. Fordi det overveldende kaoset som fulgte hadde så store konsekvenser måtte jeg etter hvert konsekvent si nei til alt som kunne lede til brudd på kontroll og regler. Noe som involverte alt sosialt. Og resulterte i en kvelende tung samvittighet.

Frekk, slem, egoistisk eller ikke, jeg ville ikke overlevd uten kontrollen. Og bare jeg ble tynn nok, bare jeg fikk en identitet, så ville jeg gjøre opp for meg, bli meg selv igjen, være snillere enn noensinne. De måtte bare holde ut, jeg måtte bare holde ut. Og i mellomtiden bestod dagene av den samme planen. Trene, være effektiv, aldri kaste bort tid, ikke drikke alkohol, få toppkarakterer, aldri hvile, skrubbe gulvet, ikke være sosial, sove minimalt. Listen over ”gift”-mat ble lengre, og størrelsen på ”trygg”-matporsjonene mindre. Og sjeldnere. Jeg hadde ikke tid, jeg fortjente ikke. Jeg trengte ikke mat. Jeg krysset av på lister som etter hvert var så detaljerte at de inkluderte ”tissepause” i eksamenslesingen, og punkter som ”lese fysikknotater på vei til postkassa” og ”squats i dusjen”. Alt måtte skje til rett tid, i riktig rekkefølge, jeg tålte ikke forsinkelser, overraskelser. Hver dag var et puslespill som måtte opp.

Kun de dagene alt stemte hadde jeg kontroll. For det fantes ingen mellomting. Enten hadde jeg full kontroll eller så hadde jeg null kontroll. Jeg kunne aldri slakke på kravene. Det gikk for eksempel ikke an å trene fem minutter kortere enn planlagt, å spise en halv porsjon pasta, eller slappe av fordi det var lørdag. Eller julaften. Det fantes ingen slutt. Ingen endring i sikte. Bare mer og mer av nøyaktig det samme. En eneste dag på repeat.

På en måte kan man si at definisjonen på kaos endret seg. Utvidet seg. Fra å inkludere store ”hendelser” som skader, skilsmisse, sykdom, var det minimale hendelser som sette meg ut av spill. En telefon som ringte mens jeg leste til eksamen, kø på Starbucks, en utsatt forelesning, en uventet klem eller bursdagsinvitasjon. Enda jeg gjorde mitt beste for å beholde kontrollen (kastet mobilen i veggen, sa nei til alt sosialt, trakk meg unna klemmer og gikk i ring for å forbrenne kcal mens jeg ventet i kø), forble livet kaotisk. Uavhengig av min intense innsats, min pirkete planlegging kom det alltid noe i veien. Professorer utsatte forelesninger, bussen kom ikke når den skulle. Jeg kunne aldri kontrollere alt.

Da livet var redusert til kaffe, karakterer, pulsmåler, notater, tyggis og joggesko skjedde det som måtte skje. Jeg kræsjet. Og jeg fikk hjelp.

Det viste seg at å bli frisk var mye vondere enn å være syk. Frisk innebar forandringer, usikkerheten kvalte meg. Jeg ante ikke hvor det bar hen, hvor det ville ende, om det noensinne ville ende. All trygghet lå i sykdom, regler, rutiner, planer. Hvorfor kunne ingen forstå at kontrollen var positiv, at det var den som holdt hodet mitt over vannet? At uten planen, studier og trening ville jeg drukne i kaos? Mens jeg tvang i meg ”gift-mat” i giftige mengder, var ineffektiv og lat, lå helt stille og este istedenfor å hoppe rundt som en effektiv sprettball, istedenfor å krysse av på listene mine og rope ”check, check, check”? Da var kaoset uutholdelig.

Følelsene jeg hadde stuet bort, svelget ned, kastet opp, sultet vekk kom tilbake med ny kraft, de var uregjerlige, jeg knuste tallerkener med mat, skrek, kastet glass i veggen, gråt. Jeg var ute av kontroll, livredd for mitt eget raseri, for sorgen jeg aldri hadde kjent på.

Jeg skled tilbake flere ganger, men alt i alt holdt jeg ut. Prosessen min handlet mest om nettopp det, om å holde ut. Kaste seg ut i det ukjente uten garantier, trosse frykten, utfordre reglene. Holde ut. Gi slipp på kontrollen. Holde ut. Holde ut, holde ut, holde ut i det som føltes som en evighet. Helt til kaoset ikke overveldet meg, helt til definisjonen ”kaos” ikke lenger inkluderte røde trafikklys når jeg hadde dårlig tid eller ostesmørbrød og kakao på hyttetur. Helt til jeg godtok at kontrollen var en illusjon, at spiseforstyrrelsen hele tiden hadde sittet helt på toppen, hele tiden hadde hatt kontroll over min kontroll.

Ingen dager er like, ingen dager er perfekte, ingen dager kan planlegges hundre prosent. Noe kommer alltid i veien, en hump, en dump, en overraskelse. For sånn er livet. Uforutsigbart, uten garantier.

Å leve etter strenge regler er som å sitte i fengslet i sitt eget hode. Jeg vil heller leve i verden.

Fra gårsdagens lille kveldstur. Måtte lufte armen min, vettu. Neida. Måtte lufte hodet.

God helg til deg!

Over og ut!

Tiny peak into "my boutique"

2011-05-11T16:54:00.001+02:00

... boutique og boutique... Er jo ikke akkurat til salgs. Men føltes litt som å shoppe når jeg plutselig ble gjenforent med ting jeg ikke hadde sett på lenge.

Så jeg har altså bestemt meg for å gi en liten effort når det kommer til å freshe meg (litt) opp.

For hvordan skal jeg klare å falle til ro med "mer kropp", hvordan skal jeg bygge opp selvtillit og selvfølelse hvis jeg ikke gjør en dritt for å føle meg bra?

Har ryddet i eskene innerst i et skap - OMG - jeg har gjemt bort mye. Og her er noe av det jeg fant. Kanskje ikke så spennende for deg (jeg prøver bare å leke moteblogg anno tidlig 200*. LOL LOL LOL!). Men herregud så latterlig at så mye har ligget bortgjemt mens jeg har spradet rundt i joggebukser og store gensere.

Er DRITTLEI av den tragiske "jeg-fortjener-ikke-å-ha-fine-ting/pynte-meg"-tankegangen min.
Ikke engang favoritten min, heeelt nederst, et dinosauruskjede?? WTF, Kristine?? Alle fortjener da Dinosauruskjeder, lissom...

The dinosaur is ADORABLE.

Jaja. Om jeg ikke tar i bruk all of this, så skal jeg ihvertfall ikke bare råtne vekk i joggis. (Og vettu hva?? Jeg har sminka meg i dag. Herregud, postmannen kjente meg ikke igjen, liksom).

NOT true story. Bare oppspinn. (Ikke at jeg har sminket meg. For det har jeg).

Ha en fin dag!

Nå skal jeg skrive skrive skrive... <3

My dissatisfaction (hopefully) leads to action

2011-05-10T00:09:00.000+02:00

OK, nå er jeg drittlei av meg selv og tullet mitt. (Og med tull referer jeg IKKE til sykdom). Har en følelse av at dette kommer til å bli langt og litt usammenhengende, for jeg har egentlig tusen ting jeg må ta tak i (for min egen del, det er egentlig synd på deg som "tvinges" til å være med).

Først og fremst. Helgen, bryllupet var fantastisk frem til... jeg så bilder av meg selv. OH LORD. The shit in the basement var ingen prøvelse i forhold til å se den armen! (Bryllupet var fortsatt fantastisk, altså).

Jeg vet at jeg har gått opp i vekt. Jeg har grått flere kilovis med tårer per kilo jeg har lagt på meg. Jeg har sett i speilet at jeg har gått opp i vekt. Men alt sammen i ensomhet. Først når jeg ser meg ved siden av andre ser jeg at jeg har gått mye opp i vekt. Og selvom jeg er klar over at jeg ikke er overvektig eller feit, ikke egentlig, så har jeg prosentvis gått opp jævlig mye og det er selvfølgelig en enorm påkjenning/forandring for hvem-som-helst, og en enda større KRISE for en som er redd for fett.

Første reaksjon etter å ha sett den armen (du vet når du har på deg stroppeløs kjole, er likbleik og sliten etter flere uker nesten uten søvn, står i stygg profil (skimter jeg en dobbelthake??) og ler av noe med armen most mot siden og den ser enorm ut?? Ikke det?? Well, jeg skulle gjerne lagt ut bilde for å illustrere, men... nei) - jo, første reaksjon???

Run, Kristine, ruuuuuuuuuuun....

Kutt ut ditt, kutt ut datt.

Skjær av fettet.

I to sekunder bare.
Så tok jeg meg i det. Ble jeg bare pottesur og grinete istedenfor. Biatsjy, om du vil. Støvsugde trappen skikkelig hardt mens jeg surmulte fordi alt er urettferdig og jeg er drittlei av å la kroppen min definere meg når jeg egentlig har helt andre verdier, drittlei av å la rester av en sykdom (og lets face it, ikke bare rester, for jeg tror ingen normale mennesker vurderer å skjære av seg fett pga ett eneste bilde, om enn bare i to sekunder) styre meg.

Nok.

Problemet er egentlig ikke vekten. Problemet er usikkerheten, selvbildet, øynene som ser (og hva skal jeg stole på??? Vekt?? Speilet?? Det forjævlige bildet?? Se nedover meg selv? Hva andre sier?? For ingenting stemmer, jeg ser forskjellige ting overalt, avhengig av humør, dagsform - ingenting stemmer overens, ingenting er konkret og lett og enkelt og jeg blir gaaal av det).

Problemet er også at jeg har slettet evnen til å ta vare på meg selv. Interessen i utseendet mitt.

Fordi jeg er så jævlig svart-hvitt (og jeg beklager ordbruken) har jeg i løpet av helgen bestemt meg for at alt håp er ute. "Alle andre" ser freshe ut, har sin egen stil, sminker seg perfekt. Og jeg freaker bare ut. For hva skal jeg gå i ute blant mennesker???

Hjemme går jeg fortsatt i utslitt tights (og sier til meg selv at det er en utfordring for meg å gå i trange klær - well done, lizzom)+stor genser, uten sminke når det lar seg gjøre. (Og det lar seg gjøre nesten hver dag fordi jeg jobber hjemmefra for tiden, fordi de som handler på butikken her ikke fresher seg så veldig mye mer opp - og hva er liksom poenget med å pynte seg for ukjente slabbedasker?) En periode var jeg "flink" og "pyntet meg", men det skled raskt ut igjen.
Problemene strømmer først på i det jeg skal ut og gjøre noe. Ut blant "folk", liksom. Da blir det krisetilstander. For jeg kan jo ikke sminke meg lenger, jeg passer egentlig ikke inn i noen klær (enten pga størrelsen eller fordi det bare føles feil), jeg ser bare teit ut om jeg faktisk prøver.

Før i tiden ELSKET jeg mote/klær, finne rare ting som ikke nødvendigvis var "trendy", spesielt japanske merker, jeg hadde masse fint som ble stuet vekk fordi jeg "ikke fortjente fine ting". Det ga meg en slags styrke å dytte alt sammen ned i bokser, inn i et skap: smykker, vesker, sko, topper, kjoler?? "IKKE FOR MEG".

"Jeg fortjener ikke, jeg er stygg og jævlig uansett, jeg må gjemmes vekk, IKKE tiltrekke meg oppmerksomhet".

Nå sporer jeg noe voldsomt av.
Istedenfor å få noia av vektøkning skal jeg prøve å gjøre noe med andre ting. Jeg skal gjøre noe med det helt forjævlige håret mitt. Jeg skal rydde vekk alle utslitte klær. Jeg skal også slutte å kle meg etter hvem jeg er sammen med ("hun synes sikkert jeg er fin hvis jeg har på meg dette") og bygge opp nok selvtillit til å finne min egen greie all over igjen, følge min egen stil og drite i om noen synes jeg ser teit ut eller rar ut eller whatever.

Og da tror jeg kanskje jeg kan falle mer til ro med kroppen min også. Slutte å gjøre alt for å skjule den. Ingen planer om å flæsje den, altså, men heller gi litt F***.

Har jeg klart det før kan jeg klare det igjen!

I tillegg til denne geniale åpenbaringen har jeg fått mange flere åpenbaringer i møkka i dag. Og jeg er klar for å ta litt action, ta tak i ting som har plaget meg lenge.

Istedenfor å lese gjennom dette (som er skrevet i en rasende fart nesten uten farger) og slette det (for herregud, hvem bryr seg om en fleskearm og en topp fra 2002) skal jeg gå på skattejakt i skapet mitt.

Over og ut fra meg!

PS:
Også er drittlei av mye annet. Men må ta en ting av gangen. Men nå er jeg litt sånn i action-humør, og det har jeg bare så sinnsykt godt av etter en liten "nøytral" periode.
Jeg trenger å gjøre ting som gjør at jeg føler meg mer vel, som gjør det lettere å fortsette i riktig retning.

No need to show your rainbow

2011-05-09T13:06:00.000+02:00

Herregud, snakk om å gå fra en eksrem til en annen. Bryllupet var fantastisk - kunne ikke vært mer vellykket, hyggelig, morsomt. Ikke skummelt å møte "den nye delen av familien", for føltes som om vi har kjent hverandre for ever, nydelige mennesker med helt lik (god/dårlig) humor som "oss".

Jeg lo mer enn jeg har gjort på lenge - it was great. Og *knips* har jeg blitt tante til seks adorable barn (og ikke alle barn heller) og fått to nye søstre.

Etter flere dager happy times landet jeg i Dublin. Dro hjem. Moste Bear som var utslitt etter eviglang vakt. Lagde popcorn og planla film. Hmmm. Men... hva var det som luktet så inni h******?

Åja. Bare DRITT (kloakk) utover HELE garasjen. Så hva gjorde vi istedenfor å se på film?

I don't want to talk about it. OK?

Og jeg orker ikke gå i detaljer om hvordan det er vanskelig å få tak i rørlegger en søndag kveld i Dublin etc etc etc. (Men jeg kan fortelle at jeg fascinert så en nabo bli tatt av en brun flodbølge da han åpnet en dør).

Og jeg skal spare deg for bilder selvom jeg har mange fine.

OK, da. Ett skal du få. Her er en nabo, da. Som alltid lyver:

Nei. Det gjør du tydeligvis ikke.

Anyways.

Dagens plan endret seg raskt fra SKRIVE FOR HARDE LIVET, blogge om noe interessant, svare på kommentarer, mailer og meldinger, rydde, vaske, handle, trene... til å blogge om noe uinteressant. Og kjefte på folk på telefonen. Og få noen til å desinfisere.

Happy times, happy times.... Nå tror jeg pumpebilen er her. Oh joy!!!

Happy Monday!

PS:
Jeg beklager at bryllup og poop endte opp i samme innlegg.

Jeg, paranoid? Indeed

2011-05-03T23:07:00.001+02:00

De siste dagene har jeg vært helt... tom. Uten energi, uten så veldig mange tanker. En zombie, really. Fordi jeg er så vant til å alltid gjøre tusen ting på en gang (og det betyr ikke at jeg har masse viktige ting å gjøre eller at jeg egentlig er så sykt effektiv. All it means er at jeg SKAPER stress, blåser opp småting og finner opp små katastrofer, som jeg bruker mye tid på å stresse med. Good times).

Uansett, da. De siste dagene har jeg ikke gjort ting til en big deal, bare subbet litt rundt for meg selv. Inntil i dag. I dag har jeg bare hatt panikkanfall. På panikkanfall. På .... you guessed it. Oh joy.

Men så, i ettermiddag/kveld har jeg tenkt meg godt om (huge effort), og kommet fram til at alt sammen egentlig er veldig naturlig. Jeg har jo tenkt mye, skrevet mye, røsket opp i mye jeg egentlig hadde glemt/fortrengt/whatever. Bearbeidet.
Jeg har også tatt et lite oppgjør med meg selv. Og selvfølgelig blir man litt utslitt av den slags. Men det var på tide. Jeg vet at jeg på sikt har godt av det.
Så egentlig ingen grunn til å gjøre en big deal ut av det, ingen grunn til å .... for eksempel smelle det opp på internett etc. (Så jeg trekker herved alt sammen tilbake og starter dette ekstremt interessante blogginnlegget sånn ca HER):

Hei hei hei!!!

I dag (for det er her alt begynner) kan jeg fortelle deg to ekstremt spennende ting.

Nummer en:

Jeg har hatt besøk av politiet. Indeed I have. XXX Police Department sendte to muskelbunter hit i ettermiddag. Og de flashet ID-skiltene sine NØYAKTIG som på film.

Og hva tenkte (paranoide/patetiske) jeg???

"SHIT, Krisitne, det er fordi du alltid kjører for fort på motorveien... Nå kommer de og taaaaaaaaaaar deg!"

Neida.

JODA.

Overraskende nok var det ikke grunnen. De kom for å gjøre en liten "background-check" på alle i nabolaget. Når Dronning Elizabeth kommer til Dublin i midten av mai skal hun apparently bo et par steinkast fra oss.

PS:
Fikk ikke inntrykk av at de mistenkte meg for å være en typisk steinkaster, for de ble ikke så lenge.

Nummer to:

Jeg venter på at tørketrommelen skal rope/pipe på meg. Jeg holder på å pakke, you see, for imorgen skal jeg reise hele den lange veien til Oslo...

... pappa skal nemlig gifte seg med sin nydelige samboer!
Og nå kom jeg på at jeg må pakke vannfast mascara. Eller kjøpe vannfast mascara, more like it. Eventuelt ikke få tårer i øynene at all. (As if).
Gleder meg til å se mange jeg er glad i og ikke har sett på lenge lenge altfor lenge. Og gleder meg til å se mange jeg har hørt utrolig mye om, men aldri har møtt.

It will be great.

Har en liten følelse av at denne nøytraliteten vil lette sammen med flyet, jeg. (Hvilken nøytralitet, spør du?? Du har ikke hørt om annet enn politi og mascara??? Oooops... bare glem det. Not important).

Å herregud. Hvor teit er det mulig å bli? Oooooooh lord... Akkurat nå er jeg bare så utrolig stolt (lei) av å være meg.

Mistenker at jeg kommer til å slette absolutt alt jeg (oh so elegantly) nettopp har skrevet... hvis jeg leser igjennom. Så... skal ikke gjøre det. Men utfordre meg selv til å holde ut tanken på at jeg om bare to sekunder vil ha postet masse usammenhengende babbel.

Isj. Og æsj.

~~Lenge leve~~ paranoiaen som sikkert kommer og tar meg!

En liten edit:

Jeg har roet meg litt ned. Og kjenner det er lenge siden sist jeg hadde så mange panikkanfall/var så stressa/tenkte så mange katastrofetanker som jeg har gjort i dag.

Egentlig har jeg blitt flink til å innse at ting ikke er så farlig. Og kjenner også at mye har falt på plass for meg etter at jeg begynte å skrive mer ærlig. Det er skummelt å skrive om seg selv uten å pynte på ting. Men samtidig en lettelse. Akkurat det kan jeg skrive mer om.

Istedenfor å slette dette paranoide innlegget (som ikke helt stemmer lenger og som nå blir mer og mer og mer confusing) lar jeg det stå igjen.

Og prøver å finne sengen min. Tror hodet mitt har godt av litt hvile. Indeed.

Jeg har dessverre litt bloggsperre

2011-04-30T18:39:00.000+02:00

Innleggene har i det siste vært overfladiske, kjedelige, sjeldne. And for this I do apologise.

Før fikk jeg overskudd av å blogge, men nå har jeg liksom ikke lyst, orker ikke. Og ikke fordi jeg har noe i mot bloggen i seg selv, eller blogging, men kanskje fordi jeg skriver så mye ellers.

Har nylig levert en oppsummering av meg selv, av min "spiseforstyrrede historie" til redaktøren min. Det har vært vanskelig å skrive, nye episoder har skutt ned i meg som lyn. Jeg er overrasket over hvor mye jeg har fortrengt. Og når jeg leste gjennom alt sammen på slutten fikk jeg en liten knekk.

Jeg har eksponert meg mer, mye mye mye mer enn jeg noensinne har gjort i et blogginnlegg. Mye skal selvfølgelig redigeres bort, men jeg føler meg likevel sårbar. Og kanskje orker jeg derfor ikke eksponere meg enda mer, "på si" gjennom blogg?

I tillegg har jeg, IDIOTISKE jeg, lest gjennom journalene mine fra all behandling (jeg trengte dem i forbindelse med Lånekassen og klarte ikke å holde meg unna). Og det er noe av det dummeste jeg noensinne har gjort. Å lese om seg selv som en syk syk syk person, som en case? Anbefales IKKE.

(Er det meg de beskriver?)

Skrivingen har gitt meg mye. Men den har også satt i gang minner, tanker, ekstremt mye følelser. Som jeg selvfølgelig har hatt godt av å kjenne på (selvom det ikke føles så innmari godt).

Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si, jeg.
Bare at jeg har trengt en liten pause fra meg selv. Og fra sykdom. Og blottlegging på blogg.

Og at blogging kanskje fortsetter i samme litt uinteressante spor. Sporadisk. Whenever I feel like it. (Like now, nå fikk jeg lyst til å blogge, nemlig!)

Nå høres det kanskje ut som om jeg skriver dette fra et mørkt rom med mascara klint utover hele trynet og at jeg verken har ledd eller fått frisk luft på flere uker? NOT THE CASE. (Jeg skriver dette med en gul POSITIV ku i bakgrunnen, faktisk!)
Og jeg har det egentlig veldig bra, jeg føler meg egentlig ganske sterk.
Men når jeg er ferdig med en skriveøkt frister det mer å gå en tur, treffe en venninne, gå på kino, vaske huset, lage noe godt til middag, henge litt med Dr. Bear, planlegge USA-tur (yey!) enn å bli sittende foran PCen.

Jaja.

Ønsker deg en fortsatt superfin helg!

These trees sure makes me sneeze, stop the pollen-breeze, PLEASE?

2011-04-26T11:39:00.000+02:00

Hvordan kan noe så vakkert være så evil evil evil?

Hodet mitt er fullt av bomull, øynene klør, nesa er så tett at jeg slafser noe så inni biiip på tyggisen min.
Og jeg ser ikke ut i ~~måne~~... (nesten)strålende solskinn. (Men akkurat det kan jeg kanskje ikke blame pollen for, da).

Men hvem bryr seg?? For jeg skal jo bare være inne for meg sjæl (og tenke på meg sjæl og skrive om meg sjæl) likevel.

Håper alle du hatt en fin-fin påske!

Jeg har kost meg litt med Bear. Litt med venner. Litt med TV (aaah, so much grrreat stuff).

Men aller, aller, aller mest (90%?)... med... (jess, you guessed it)...

Her hadde det passet med et bilde av en person

uten hovne øyne,

uten puffy kinn,

uten snørr.

(Med beautiful hair).

Største problemet med å skrive??? KLISJEER. De lurer seg inn overalt. They make me BLUSH. Alle klisjeer får rosa highlighter på seg. Og så SLETTES de.

Selvom mange sikkert gjemmer seg for meg.

Ellers er skriving... alt på en gang. Det er mye tøffere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Ever. Men det er også gøy. Det er også givende. And I really really really like it. (All in all).

Men det aller beste er selvfølgelig at jeg har kjøpt meg nye penner og nye highlighters (selvom jeg obviously skriver på PC må jeg lese/sortere/redigere på papir).
Og jeg elsker penner og highlighters mer enn jeg elsker... sko og vesker.

Sad. But true.

Superblid+pollen-free hugs from me
+ a mini-sneeze-breeze

Gult er kult

2011-04-23T17:22:00.000+02:00

GOD PÅSKE!

Herregud. Nå var jeg slitsom. Men.. god påske!

Bare lite granne lavere panne?

2011-04-19T21:42:00.000+02:00

Jeg vet ikke om dette egentlig kan kalles "nå-har-jeg-skjerpet-meg-litt"-blogging, jeg. Men leste nettopp dette intervjuet med Agnes Ravatn i Dagbladet. And you should too.

Et lite utdrag:

Damebladene sier jo at de er din beste venninne, men egentlig er de jo en helt forferdelig venninne som kritiserer deg for hver minste ting. Tilsynelatende umotivert forteller de deg at det er noe galt med deg, sier Agnes, som tror man kan miste trua på seg selv av mindre.

Og en ekstra liten halleluja til denne uttalelsen:

Heldigvis lever jeg ikke av utseendet mitt. Jeg vet at jeg har andre bein å stå på enn neglene mine.

I agree with her.

Jeg er også overlykkelig av at jeg ikke lever av utseendet mitt (og ikke bare fordi jeg ville vært ekstremt fattig om det var tilfelle).
Og jeg håper jeg har andre bein å stå på enn neglene mine, asså, enda jeg akkurat har fresha de opp noe voldsomt så jeg skal ha noe fun fun fun å se på mens jeg skriver:

Ække så farlig å ta på et håndkle før det er tørt, er det vel?

Og det sier kanskje noe om hvor mye fun fun fun som skjer sånn ellers om dagen? Hence boring blogposts... Bortsett fra at jeg har pyntet til påske da. Satt en gul liten goding oppå en Bear. (Jeg har mange Bears, you see. Inkludert bilen, som også heter Bear. Og Bear, da).

Stakkar. Han har nettopp fått av seg denne:

Fristende med "jula varer helt til...". Men så lavt synker jeg IKKE.

Men uansett. Sjekk ut DB.
Og fortell gjerne hva du synes!!

(Om neglene mine og den helt fantastiske påskepyntingen, selvfølgelig. Om du skulle være i tvil om hva jeg refererte til, lizzom)!!

So not okay, OK. Okay?

2011-04-16T13:53:00.000+02:00

Forrige uke kjøpte jeg OK magazine fordi jeg var DRITTLEI av å skrive om meg selv meg selv meg selv og trengte en sterk kontrast.

Glam og glitter, store pupper og sminke? Der har du det! Min rake motsetning.

Og så ble jeg så forjævlig provosert av et intervju med en Britisk kjendis.
Som har gått mye ned i vekt. Som forteller altfor mye som jeg ikke har tenkt til å gjengi. Men konklusjonen er vel den at hun har full kontroll. Men at hun nok også har en spiseforstyrrelse, for, som hun selv sier: "uten de enorme silikonpuppene mine ville jeg sett ut som en 12-år-gammel gutt". For så å legge til: Men jeg vil ikke opp i vekt.

Og det er tydelig at hun ikke helt hva hun sier eller hvilke signaler hun sender, og enda så farlige de er synes jeg aller mest synd på henne.

Men OK??? OMG!!! OK er bare ekle. Vinklingen er insane, bare ute etter å sjokkere. (As per usual, but still).

Men det verste er likevel ikke spørsmålene de stiller henne. Det verste er at de har trykket masse bilder. Glamorøse bilder med masse sminke, styla hår, bar rygg på ett, i en liten shorts og åpen skjorte og... stort smil på et annet!!!

WTF???

Det er den verste, mest provoserende "artikkelen" jeg noensinne har lest opphøyd i tredve millioner. For snakk om å glamorifisere en sykdom, snakk om å sende feil signaler til alle som leser ukritisk... "Denne personen har spiseforstyrrelser, (og drit i det triste/tragiske intervjuet), se så smashing hun ser ut??"

Ha det på badet

2011-04-12T11:08:00.000+02:00

Jeg kunne reist meg, åpnet døra til puben, latt latteren der innenfra, det varme lyset fra bordene, renne ut på gata. Jeg kunne gått ut i kulden og lukket alt sammen bak meg.

Men jeg gjorde utrolig nok ikke det.

Istedenfor spiste jeg den ene peanøtten. Og så en til. Og først da jeg slikket saltet av leppene etter å ha tømt skålen forstod jeg hva som hadde skjedd. Som en grådig gris hadde jeg gaflet i meg fett, fett, fett. Foran alle andre. Etter å ha holdt meg unna mat hele dagen, etter å ha holdt meg unna dritt i mange, mange måneder hadde jeg sprukket. Fullstendig.

Men ingen stirret. Ingen sa noe. De hadde munnene fulle av crisps, av nøtter, av Guinness. De gjorde narr av sine egne prosjekter, av en professor, de snakket om vennene de aldri lengre hadde tid til å se fordi de alltid var i studio. Noen ga meg mer vin. Og jeg drakk for å slippe å tenke på nøttene, som allerede hadde reist til siden av magen min med blodet, slått seg ned, vokst og grodd til. Og etter en stund slappet jeg av, lo jeg. Med magen. Overbeviste jeg meg selv om at dette skulle jeg gjøre igjen, dette var ikke så skummelt likevel, og til helvete med prosjektet, med professorene, med karakterene, til helvete med hele studiet!

Jeg var med. Jeg var meg selv, gamle-jeg, hun var tilbake, jeg var tilbake!

Men i kulda ventet angsten, pesende utenfor døra, et lite blaff hver gang noen gikk ut for å ta en røyk, et minne om at ingenting varte evig. Om at jeg, den nye utgaven, ventet på meg, den gamle, utenfor.

Og da vi ramlet ut senere på kvelden fikk jeg min vanlige, paniske hjerne tilbake. Latteren flyttet seg fra magen til hodet. Jeg møtte angsten, jeg måtte gå, bye bye bye, sa jeg med panikk i stemmen. Sammen med de andre hadde jeg vært i en boble, da hadde det vært trygt, OK, men nå?

I en litt stillere bakgate slo jeg knyttnevene hardt i veggen, herregud, hvordan kunne jeg?

Så gikk jeg hjem. Tømte meg for sur vin og klissete nøtteklumper. Prøvde å puste gjennom hull i huden.

Touchet ikke vin eller peanøtter på evigheter. Og vinket bye bye bye til gamle-jeg. (I hvert fall for en stund).

Yey what a happy day in a quirky café

2011-04-08T17:55:00.002+02:00

I dag har jeg hengt på verdens koseligste café (der alle bord er som hentet ut fra hver sin stue/kjøkken med alt fra 70's-lamper (og andre lamper, veldig mye lamper!) til plysjsofaer til Buddha-figurer til enorme kakefat. Bildene ser litt rotete ut, gir ikke rett inntrykk i det hele tatt, men men men...) med en god venn, sett tese-tegningene hans (et fengsel). Han er ekstremt kreativ og hadde kokt sammen et helt genialt konsept. Et lite geni, so he is.

Men, herregud, for en befrielse det er å kunne se på plantegninger og konseptmodeller uten å freake ut fordi jeg måtte gi opp, fordi jeg aldri kommer til å bli arkitekt...

Før var det nemlig litt sårt og litt boohoo... (Og kanskje litt mye jeg jeg jeg...), men nå har jeg altså latt det gå. And it feels goo-ood.

Det jeg liker best med Dublin (I think) er at folk er så UTROLIG relaxed her. Ingenting er noensinne noe problem (sure, it'll be grand).

Et lite eksempel fra idag:

Jeg tok bussen til byen. En gammel dame kom på med to tunge poser som hun slet noe fryktelig med. Og før hun fikk rigga seg på plass ble hun stående og prate med bussjåføren en stund. Så, da vi var back on track lurte sjåføren bare på en liten ting (over høyttaleranlegget):

Var det noen som hadde noe imot at vi tok en liten detour? En passasjer hadde tunge poser og bodde ikke så veldig langt fra "ruta"?

Så da tok "vi" en liten detour, da. Damen fikk hjelp med varene helt til døra, hun vinket, "vi" vinket. Og så kjørte vi videre. Ti minutter forsinket. Men med et lite smil om truten. (Her kan du si aaah... og tenke "dette ville aldri sjåføren på 151 gjort...").

For et par år siden skulle jeg ha eksamen (krise!!!) da bussjåføren stanset hele bussen - i rushen om morgenen - for å kjøpe seg kaffe og frokost. (Da var det ingen smil om min skjelvende trut). How could he? Mens titalls mennesker satt utenfor og ventet? Og hvorfor var det ingen som skrek? Eller klaget da han flere minutter etterpå kom gumlende tilbake? WTF?

(Her kan du si "takk og lov", dette vil IKKE sjåføren på 151 gjort).

Herregud, nå må jeg gi meg. Hvis du er drittlei så skip resten. (In that case: GOD HELG! Kos deg!!!)

Og hvis du kjeder deg noe skrekkelig? Keep reading. Joda.
Da jeg var syk (en setning både du og jeg muligens er mektig lei?) var jeg ingen god venn, til tider ganske så koo-koo, so I was. Da alle andre (tenker nå på de jeg studerte arkitektur sammen med) spiste, drakk, koste seg, lo etc satt jeg som et nervøst vrak med hendene i fanget og gledet meg til jeg kunne løpe av sted og fortsette på "planen min". Charming! (Om jeg fortsatt har venner? Utrolig nok. Hvorfor??? WHO KNOWS!!!).
Men innimellom tok jeg meg i å tenke (mens jeg satt der) at "gamle-Kristine"; hun hadde dere likt! Herregud, tenkte jeg, hun hadde sklidd rett inn med dere. Hun hadde ledd av historiene deres, spist chips og helt nedpå drinker.
Skulle ønske dere hadde møtt henne i stedenfor patetiske meg... Boohoo...

Men seriøst, så trist? Å sitte sånn og fantasere om en person man var, som man fortsatt egentlig er/fortsatt kan være, men helt ute av stand til faktisk å tenke FAEN HELLER; jeg tar meg en drink jeg også???

For det var faktisk klin umulig.

Forhåpentligvis blir de kjent med "henne" likevel. Eller en ny versjon. Eller whatever. Meg. Friske meg!

Bla bla bla. Anyways. Bekalger bablete babling!

Nå er det helg!!! Håper den blir super! Jeg skal skrive, og jeg gleder meg.

Hei på deg fra meg

2011-04-07T01:32:00.000+02:00

Herregud, tusen takk for all respons på forrige innlegg - for en LETTELSE, jeg er så takknemlig - det ga meg masse motivasjon til å fortsette skrivingen. (Skal selvfølgelig svare på kommentarene. I morgen). Skjønner jo at dersom man skal fjerne alt som kan trigge, så sitter man igjen med fint lite. Og en pretty damn boring book. Uten mening.

Men foreløpig bare kjører jeg på, jeg, uten filter i det hele tatt. For tipper det skal tweakes og slettes og redigeres (noe voldsomt). Sikkert mange ganger. (Noe voldsomt). Ha.

Skulle ønske jeg hadde noe skikkelig interesting å komme med, men her går det liksom litt i... meg selv om dagen. (Meg selv og en vannlekkasje og en advokat og et forsikringsselskap - joy).
Og jeg er bare så ufattelig lei av å tenke på meg selv og skrive om meg selv at jeg nesten spyr (på meg selv). (Noe jeg forsåvidt også skriver om. Spy og meg selv, altså. Ikke PÅ, da. Men om).

Spiseforstyrrelser er delikate saker, for sure.

Og jeg er ganske trøtt. Men savnet blogging (også andres blogger), og måtte si hei.

Dette blir et historisk innlegg for meg - første gang jeg ikke leser gjennom EN ENESTE GANG. (Da jeg begynte å blogge korrekturleste jeg muligens tredve ganger, og siden kanskje to. Men nå? Ingen! Oooooooooooh...). Herregud, nå må jeg legge meg før jeg skriver noe dumt.

Natta!

Ooops... Der ligger en trigger (som ingen digger)?

2011-04-04T13:53:00.000+02:00

Frem til nå har jeg nesten ikke brukt kategorien: Help me. Men fra nå av kommer den til å fylles opp og slite seg ut, stakkars. (So PLEASE help!).

Hvordan skrive om spiseforstyrrelser uten å trigge? Is it even possible?

Da jeg var syk lot jeg meg trigge av alt og ingenting. Andre hoppet over dessert, slanket seg, dro på trening. Noen drakk cola light. Jeg gikk forbi en bladhylle. Noen nevnte noe de hadde hørt at en eller annen hadde lest et eller annet sted om en eller annen matvare som jeg trodde var totally safe og jeg kuttet den ut på flekken i tilfelle det en eller annen muligens hadde lest muligens stemte. Kanskje.
Alt og ingenting.

Litt av poenget med å "dele min historie", som det så flott heter, (men ærlig talt bare litt av poenget) er å "prøve å forklare hvordan det føles å leve med en spiseforstyrrelse (for meg)". For at en som ikke har levd med den intense uroen, det heseblesende jaget, det gjennomsyrende selvhatet skal få en minimal ide om hvordan det føles må man inkludere en del informasjon. Blant annet at man faktisk spiste ekstremt lite. Og de tankene man hadde som konsekvens.

Hvis jeg skal kutte ut alt som kan tolkes hit eller dit, hva sitter jeg da igjen med?

Så nå sliter jeg litt med å finne en balanse. Jeg vil skrive hvordan det var for meg, helt ærlig, helt uten filter. Likevel vil jeg ikke at noen skal lese (hvis den blir ferdig, riktignok), og trigges.

Hmm. Litt usikker på hva jeg egentlig spør deg om. Men hvis du har noen tanker rundt dette med triggere, please, please, please let me know.

Er det noe annet enn de helt obviouse sammenligningsgrunnlagene (as in vekt, BMI, kcal-inntak, "slanketips"/"oppkasttips" - AS IF, men du skjønner) man må skygge langt unna?

Håper ellers du har det bra! At du har hatt en fin helg!
Min har vært litt asosial, but still good!
Litt quality-time med Bear (vi har bl.a. sett noen episoder av en serie som heter "The Event" som jeg ble supergira av, ellers har han vært på vakt), en kaffe med en venn fra arkitektur som holder på med tesen sin. (Stakkars stakkars).
And lots of time med Macen min. Som btw heter "Prins Maci den Tredje".

(Vekt = stabil, forresten. Veiedag, vettu. Gotta love Mondays...).

Sooo... Happy Monday fra meg!

Med nyvasket hår. Og lipgloss. Også på en mandag???

Og PS:
Andre tanker rundt triggere??? Hva trigger deg/hva trigget deg?

Help me. Please?

Her er det fullt! So why the sult?

2011-04-01T11:01:00.001+02:00

Jeg har vært borte en dag eller to (eller er det tre?). Om det er et godt tegn eller ikke vet jeg ikke. Men bortsett fra at jeg blir distrahert av den minste ting (internett: for første gang i mitt liv så hater jeg deg en smule), så har jeg fått skrevet en del. Egentlig ganske mye, men når man luker bort det som suger mest så sitter man igjen med kun en del.

Når jeg ikke skriver koser jeg meg med å le av meg selv (og gråte litt også, tragisk nok). Jeg har gått gjennom metervis med tekst jeg skrev i diverse mørke/rare/latterlige sinnsstemninger. Oh lord. Noe gjør bare vondt, men mye er bare så sinnssykt komi-dramatisk (les: litt tragisk) at jeg rødmer når jeg leser. Kan sikkert dele litt av det etterhvert (for det skal IKKE finne veien til en bok, for å si det sånn).

Men her er litt jeg fant om sult.

Jeg skulle spise.

Jeg hatet å spise.

Jeg skulle spise og spise og spise. Og jeg hatet det, jeg forbannet hver bit, som vokste i munnen, som ikke ville ned. Men jeg måtte spise. Hver dag, flere ganger om dagen, og jeg var jo ikke engang sulten?? Aldri sulten, aldri sulten. "Seriøst", ropte jeg. "Jeg er ikke grådig! Jeg trenger ikke mat!!!"
Det fantes tusen ting jeg heller ville gjort enn å spise...
Please, please, please, la det være noe annet enn mat som gjør meg frisk. Hva som helst.

Tortur? Ja takk. Heller det.

Og så, som om det ikke var ille nok, som om de første ukene med tvangsforing ikke var ille nok? Så kom sulten. Skammelig, fremmed. Og så jævlig krevende.

Den var der da jeg våknet, før jeg hadde rukket å gjøre noe for å fortjene mat (ikke at jeg gjorde så mye av det på den tiden. Ligge stille, ligge stille, "ikke løp i trappa, Kristine!"), den dukket opp når den ikke skulle, herregud, den rev i magen bare syv minutter etter at den hadde fått det den skulle ha... Når den burde vært mett, når den burde holdt den grådige kjeften sin lukket. Til og med da ville den ha mer og mer og mer.

Den tvang meg til å ta det nedverdigende skrittet å mette den. Å fylle meg. Jeg, Kristine, hadde behov. Jeg trengte mat. Jeg var sulten. Hele tiden.

I bladene stod det at man skal teste sulten. Kjedet jeg meg? Kjede meg? Jeg hadde da altfor mange (tvangs)tanker i hodet, for mye å gjøre, for lange lister til noensinne å kjede meg. Var jeg egentlig bare tørst? Jeg hadde prøvd å drukne sulten i vann, i te med tusen suketter, i cola light. Den overlevde alltid. Var det en psykisk sult? Fysisk villdyr more like it.

Skal jeg stritte i mot, skal jeg gi etter? Skal jeg spise mer?
Klarer jeg å la være? Bør jeg prøve å la være?
Eller skal jeg gi etter nå? Skal jeg gi opp? Gi tapt? La kropp og sult styre? Skal jeg gi etter og se hvor det ender?
Skal jeg gi slipp?

Jeg er ikke lenger undervektig. Likevel trenger kroppen min mat. Mat. Mat. Masse mat. Likevel fortsetter kroppen min å kreve.

Men det føles ikke lenger bare riktig å stritte i mot.

Det føles ikke lenger mer riktig å bli her jeg er – feit nok nå, er jeg ikke? – enn å fortsette.

Det føles faktisk mer og mer riktig å spise. Fordi jeg ikke vil tilbake dit.

Fornuften har gjort comeback.

Sult er ikke svakhet. Sult er faktisk et sunnhetstegn.

Jeg innser hundre prosent, (noen ganger må jeg kanskje sette meg ned og tenke meg om/kjennet etter, jeg må noen ganger roe meg, kjempe litt med en mindre fornuftig del, men konklusjonen min er alltid den samme):

Å forbli her er bedre enn å gå tilbake dit.

Å ese enda litt til er bedre enn å gå tilbake dit.

Alt er bedre enn å gå tilbake dit.

Enig med meg selv i slutten! Alt er bedre enn å gå tilbake dit. (Ihvertfall når jeg de siste dagene har minnet meg på hva "dit" faktisk innebærer...)

Ønsker deg en riktig god helg!

Og tusen takk for så utrolig hyggelige tilbakemeldinger, og tusen takk for at du ble glad på mine vegne og tusen takk for at du leser!

Let me AMUSE you with my NEWS

2011-03-29T21:15:00.000+02:00

Snakk om å hype opp good news. Så du kan vel ikke bli annet enn skuffa??? Eller???
Uansett: for meg (meg meg meg) er dette tidenes beste nyheter:

Boken min er ANTATT.

Av Aschehoug!

Halleluja...

(Den er på ingen måte ferdig. Eller halvveis ferdig. Eller 1/10-dels ferdig. Kanskje er den 1/100-dels ferdig).

Noe som betyr........................................................................................................................................... at jeg må gå i dvale.
For manus skal være ferdig til august. Jeg planlegger å flytte inn i en pysj, sy pysjen fast i en stol, feste stolen til gulvet. Og bli der. (Med Macen, da).

En del av meg vil bare kaste fra meg alt og sette i gang, grave meg ned, ikke dukke frem igjen før jeg er all done. Og da gjerne med et "perfekt" resultat. LOL LOL LOL. Men heldigvis for meg så er jeg litt mer fornuftig enn som så!
Denne boken skal skrives med nok mat. Nok søvn. Uten forhåpninger om å nærme seg noe tullete "perfekt" mål. Og med glede. (Og sikkert masse frustrasjon og tårer også. Jeg er ikke naiv). Men jeg har jo en tendens til å gi ALT på en litt vel ekstrem/idiotisk måte. Og kræsje. Og dette er for verdifullt til det. (Hell, jeg og min helse er også for verdifullt til det!)

Tipper resultatet til og med blir BEDRE jeg. Med næring og søvn enn det ville blitt uten.

Det er skremmende og fantastisk på en gang! Jeg tror egentlig ikke det har gått opp for meg. Men nå skal jo den boken SKRIVES også, da. Så jeg må kanskje roe meg ned på feiringen. Det er kanskje på tide å innse at jeg faktsik snart må sette meg ned. Og begynne. (Skummelt. Jeg må bare... Jeg må bare... Gjøre alt rundt meg perfekt først?? (Assosiasjoner til hvordan alt måtte ligge hundre prosent riktig og være skinnende rent for at jeg skulle kunne spise noe før i tiden). Oh no. Sånn kan jeg ikke begynne!)

Merkelig hvordan jeg gikk fra å ha NULL gående for meg (og da tenker jeg på hverdagslige ting, som sosial kontakt med andre mennesker etc) for ett år siden. (Med mindre "tvinge seg selv til å gå en liten tur en gang i blant" kan kategoriseres som "gående". Og det kan det faktisk. Når jeg tenker meg om).
Men nå skjer det masse hyggelig sosialt (ikke i nærmeste fremtid, da), masse hyggelig på nett, og (kanskje, hvis jeg får det til, noe jeg skal gi "passe" (ikke ALT) for å gjøre) så vil jeg kanskje også få gitt ut en bok??

Jeg ser for meg at ti år med mye DRITT kanskje kan avsluttes med noe positivt! At jeg kan se tilbake uten å bare fokusere på alle studiene som ble avsluttet, studielånet, alle mulighetene som forsvant, alt jeg gikk glipp av, alt jeg fucka opp etc etc etc.
Og isteden faktisk være stolt av at jeg (forhåpentligvis, please please please la meg få det til) har klart å få noe positivt ut av det. In the end.

Og så???

Move on.

Men til poenget:
For å komme i mål må jeg kutte ned på blogging. Først tenkte jeg to-tre innlegg per uke. Men tror heller jeg vil se det an???
(Ikke at å klæsje ut et innlegg tar så lang tid i seg selv. Men bruker timevis på styling, skjønner du, før jeg tar bilder. Som du ser under her...). Neida. Men det tar faktsik litt tid.

Da er det vel bare å starte, da? Å skrive "på ordentlig"?
Som du ser har jeg IKKE pønta meg for anledningen... LOL!

Styling, ja...
Sminke?? Check! Kule klær?? Check!! Stylet (ahem... nyvasket) hår?? Check!
No???

Wohooo...

WISH ME LUCK!!!

Jeg trenger det, jeg trenger det, jeg trenger det!!!

Og hvis jeg er borte en dag eller to så er det vel bare et godt tegn?

Ikke bare lett uten internett

2011-03-28T11:15:00.001+02:00

Tilbake i Dublin.
It feels GREAT. (Rutiner, vettu. And my bed). Enda jeg allerede savner alle mennesker og Dino like a crazy banana.

En liten uke i Norge var fantastic!
Har jobbet en del. Men også kost meg med søsteren min, familien min, hatt panikkanfall på sofaen til en stakkars venninne (men herregud, det gjorde jo ingenting, sikkert kjempestas å ha besøk av en nevrotisk person når man har hjernerystelse og egentlig burde ligget i et mørkt rom, right??), flotta meg på hotell med Bear (var spesielt flott da jeg ramla inn kl 7 søndag morgen), drukket vin og rosa champagne, ledd meg ihjel av en filosof (hello mister!).
Og spist vafler med niesen min på to og et halvt. Eller gafler, som det tross alt heter.

Noen dager uten internett (jeg tok en liten pause fra fredag-søndag) var litt traumatisk og litt deilig. Sikkert lurt. Men man blir søren meg avhengig??? Av å "sjekke" alt mulig hele tiden?

Ser ihvertfall at jeg har sånn omtrent 106 ubesvarte meldinger på Facebook... Folk er så gode som skriver oppmuntrende ord til en person de ikke kjenner??? Og jeg har obviously dårlig samvittighet fordi jeg ikke har svart.
Men skal bare oppdatere meg litt på jobb. Og så skal jeg svare både på FB og mailz. (Good, good).
Og i kveld: Støvsuge, vaske, fylle kjøleskapet (important) og pakke ut. Fun stuff. (Hvis man hører på lydbok så er det faktisk det).
Og så skal jeg gjøre det aller, aller, aller beste jeg vet. Jeg skal lage en PLAN. Herregud, jeg gleder meg.

Nå begynner denne bloggen å bevege seg farlig langt vekk fra spiseforstyrrelser, nesten i fare for å falle i en annen kategori??? (Sminke, hår?? "I dag har jeg... I helgen har jeg..."). Dårlig, dårlig, dårlig. Uinteressant. I'm sorry.

Men håper det bare betyr at livet endelig er fylt av mer meingsfylte ting enn KCAL???
(Hvis "vaske gulv" faller i kategorien meningsfylt??)

Og den forstyrrede delen kommer nok sterkere tilbake. Don't you worry.

Har forresten en gledelig nyhet. (Gledelig??? Ekstremt fantastisk more like it! For meg, altså!)
Men må la den synke inn litt først, må la den gå opp for meg først. Litt mer ihvertfall.

Forteller mer imorgen!

Fra hagen! It's SPRING!

Happy Monday to you!

I går + mitt hår

2011-03-25T09:28:00.001+01:00

Tusen, tusen takk for alle hyggelige kommentarer i går!

Det betyr SÅ mye for meg. Å snakke om så private ting på TV er litt skummelt, men med så mange snille tilbakemeldinger ble jeg faktisk IKKE paranoid etterpå. Så TAKK!
(Egentlig ganske utrolig? Jeg, som før overanalyserte tonefallet i stemmen min hvis jeg sa "hei" til noen. Ble det feil? Herregud, ble det helt feil?? Mens i går sa jeg mer enn bare hei... Og ble bare fire-komma-fem-prosent paranoid etterpå). Good good.

Bortsett fra at jeg snakket med en stemme som ikke var min, rota det til og så ut som en hamster så gikk det jo greit. Ha. (Jeg prøver ikke å fiske etter: "Nei, Kristine, du ser mer ut som en kanin enn en hamster. Og du har ikke rar stemme". For jeg vet jeg har det).

Utrolig hyggelige mennesker på TV2 som fikk meg til å slappe av. (Ihvertfall litt). Fikk pute i ryggen og greier.
KariAnne Vrabel var utrolig god og hyggelig (som gjorde alt mye enklere)!
Dessverre fikk vi ikke svart på alle spørsmålene som rant inn. (Hadde bare en PC på deling og det kom mer og mer etterhvert som vi svarte). Tydelig at MANGE mennesker sliter med spiseforstyrrelser, på den ene eller den andre måten.
Jeg tror egentlig alle kjenner/vet om en eller annen som enten har eller har hatt en spiseforstyrrelse.

Anywhooo.

Men herregud, vet du hva jeg presterte å si igår? Flere ganger?
"Jeg ser ikke så pen ut til vanlig, altså".
Noe som selvfølgelig skulle forklare at jeg vanligvis ser ut som et takras, at dette er "as good as it gets", at neste gang noen ser meg så er det med flatt hår, ettervekst, bleik hud, og enten for mye eller for lite sminke.
Men herregud. Det høres jo isteden ut som om jeg innbilte meg at jeg var så jævlig pen... LOL.

Greia er vel at jeg nesten ikke har sminket meg de siste årene, (med visse sjeldne, mislykkede forsøk), og så ble jeg stæsja så innmari vettu. STAS for en som meg.
Før hadde jeg jo ikke tiiid. Dessuten fortjente jeg jo ikke sminke. Herregud, folk ville vel bare LE, om de så at jeg prøvde å bli "pen", jeg som var så jævlig uansett?
Tiltrekke meg oppmerksomhet?? Nei takk.
Trange klær og stæsja hår? Hvem trodde jeg at jeg var??
På med svart joggedress... og blå-lilla-svarte ringer under øynene. Najs.

Tragiske, tragiske, tragiske tanker...

PS:

Vil egentlig oppklare en mini-ting. En VG-journalist skrev for lenge siden at "Kristine blogger seg frisk", og den hang litt igjen i går. Ikke mine ord.
Jeg har aldri sagt at blogging i seg selv gjør meg frisk. Behandling, støtte osv har gjort meg friskERE. Og blogging har vært et verktøy i prosessen, har gjort det enklere for meg å være ærlig og gi slipp på skam.
Så var det oppklart, hvis noen trodde jeg var så naiv at jeg tror blogging i seg selv kan kurere en psykiatrisk lidelse.

Nå må jeg vaske håret... It sucks...

Igjen: Tusen takk for all støtte!!!

Ha en super helg! For dere er suuupre!

Oppleve meg streve (og hopefully overleve) en morgen på TV?

2011-03-23T08:02:00.000+01:00

Du har sikkert alltid drømt om å se en nervøs høne på TV, har du ikke? Well. Nå har du sjansen. (You lucky thing!)
Imorgen kan du se meg plapre (mest sannsynlig usammenhengende, men herregud, det er jo bare for å gi deg en god latter, liksom) om meg selv, spiseforstyrrelser og blogging på TV2 God Morgen Norge.

Det største problemet er selvfølgelig:
Hva skal jeg ha på meg??? Joggedress (noe jeg trives litt for godt i) er lilksom ikke heeelt hot, is it?

Før jeg reiste fra Dublin fylte jeg en koffert med "gamle" klær, med "fine" klær fra før jeg ble syk, som faktisk passer.
Så det blir meg i normal vekt med normale klær. (Og innser at det høres innmari spennende ut...).

Men must ask a favour.
Kan du imorgen tidlig sette deg i meditasjonsstilling? Kan du sende gode tanker, rosa lys, healende krefter (har en stor kvise i panna jeg helst vil ha vekk) og "positiv" energi?

Send gjerne litt ro også. Og intelligens.
Og evnen til å stoppe å snakke når man har sagt det man skal si, istedenfor å fortsette i det uendelige fordi man rett og slett ikke klarer å innse at nok er nok.

That's all I ask.

Og det er ikke å forlange for mye, er det vel?

Must pack Mr. Mac

2011-03-21T09:56:00.001+01:00

Jeg har vært hos legen og funnet ut at jeg tam-ti-tam-tam... de siste tre ukene har gått opp enda 2 kg.
(Vi har bremset litt på veiing. Først hver uke, så hver tredje. Men fra nå av - fordi den ikke hadde stabilisert seg likevel - annenhver).

Har utrolig lyst til å si at jeg er "superflink", at jeg stresser mer med at jeg skal reise om et par timer og ikke har pakket ferdig at all (det ligner ikke meg, nei) enn med at det er en større Kristine som lander på Gardermoen enn sist...
Eller at jeg stresser mer med et eller annet som er viktigere enn ... enn ... noe så patetisk som vekt...

Men men. Sånn er denne sykdommen. Betrygger meg med at vekt symboliserer mye annet shiiit.

Men vet du hva som er slitsomt?? Være litt skuffet fordi vekten går opp SAMTIDIG som man (man=jeg) er skuffet fordi man er skuffet??

Hva betyr egentlig det, I ask?? At jeg vil bli frisk? Men at den stakkars hjernen min henger litt etter i svingene??

Men, herregud, hva hadde jeg egentlig ventet meg? Jubel? Selvfølgelig er det fortsatt vanskelig at vekten går opp. Jeg har jo ikke mirakuløst fått et nytt hode som sier "pytt pytt, en kilo her og en kilo der".
(Er det supergøy for NOEN/hvemsomhelst å fly opp i vekt, trosse alle "idealer" egentlig?)

Fremskritt: Jeg hylte ikke, gråt ikke, knuste ingenting på legekontoret. (Ahem, har heller aldri knust noe som helst på et legekontor. Bare hatt lyst). Og har ingen planer om å hoppe over måltider eller løpe fra meg selv.

Det er ingen krise. Ingen krise.
For jeg TIPPER at flyet likevel klarer å lette, liksom.

Must put stuff into suitcase now. And get my confused self to the airport.

Håper du har/får en fin-fin dag!! And my apologies for wasting your time med usammenhengende BABLING. Brukte mer tid på å lage fine farger enn på å lese gjennom. Så dette blir en øvelse i å poste uten å overanalysere hva som faktisk står her. Uæh.

Bakom grusom sykdom

2011-03-18T20:32:00.001+01:00

(Noen av) de som aldri har gått på en smell har lett for å tenke at de med psykiske lidelser egentlig burde skjerpe seg. This is a fact.

Hvor vanskelig kan det være, liksom?
Bare stå opp av senga og "smile litt" hvis du er deprimert? Bare gå ut døra hvis du har angst av et slag? Bare spise hvis du har anoreksi? Bare slutte å kaste opp hvis du har bulimi? Bare spise mindre hvis du er en som overspiser? Bare slutte å låse døra femti ganger hvis du har en tvangslidelse?

I teorien? So easy. Det er jo bare å skjerpe seg? Bare å slutte?

Stigma er dritfarlig.

Spiseforstyrrelser er da bare slanking? Bare en barnslig og dramatisk måte å få oppmerksomhet på? Et ønske om å se like smashing ut som en kjendis? Hvor patetisk går det an å bli, liksom?

Åja.

Mmhmm, men seriously:

Hvor mye vanskeligere er det vel ikke for en person å si: JEG HAR SPISEFORSTYRRELSER når den generelle (og ja, jeg generaliserer) oppfatningen er at man enten er ute etter litt attention eller at man er ekstremt overfladisk?
Eller enda verre: At man faktisk er alvorlig syk. Men at det også er ALT man er.

Jeg tror spiseforstyrrelser er ekstra utsatt for stigmatisering (og kanskje tar jeg feil). Det er som om det går et skritt lenger. Som om vi blir sykdommen. Som om vi mister annen identitet.

Vi har ikke sykdom. Vi er den.
Vi er en anorektiker. Eller vi er en bulimiker. Eller vi er en overspiser. Og alt vi bryr oss om er mat, ikke-mat, kroppen vår, oss selv.

Passet påskrevet.

Er det sånn mtp andre sykdommer?

Kaller man noen for “angstere”? Eller “tvangslidere”? Eller “deppere”?
Sier man ikke heller at de lider av angst, tvangslidelse, depresjoner? (Og her valgte jeg bare helt tilfeldige lidelser). Har jeg rett i at de ofte får beholde en individuell identitet, utenom sykdommen? At de ikke identifiseres med a/t/d på samme måten?

Med spiseforstyrrelser behandles man ofte som en sykdom. Som om den personen man var før, og innerst inne fortsatt er, ikke lenger eksisterer. Er det fordi den er så gjennomsyrende? Fordi den påvirker både kropp og sinn? (En av få psykiatriske diagnoser som både er psyksik+somatisk, er det ikke?) Fordi man faktisk blir litt enspora/skrudd i hodet? (No offense to anybody).

Fordi vi tviholder på trygghet, kontroll, overlevingsmekanismen vår? Fordi det utad virker som om vi vil ha sykdommen?

Anorektiker/bulimiker/overspiser er alt jeg er, alt jeg vil være? Ikke våg å ta det fra meg!

Et håpløst tilfelle?

Da noen behandlet meg som en "typisk" anorektiker som var så "fucka" at jeg ikke visste mitt eget beste? Da falt jeg enda lenger.
Men da noen så tvers igjennom sykdom, så meg, bare meg, bak alt tull, trass, sinne - you know - det litt "gale"? Da ga det meg håp, motivasjon til å kjempe med den delen av meg.
Hvis andre trodde på meg, så trodde jeg også litt mer på meg selv.

Alt er lettere når man føler at man blir sett og satt pris på for den man er. Når andre skiller mellom sykdom og person kan man lokkes litt frem.

Selv om det føles som om man trenger spiseforstyrrelsen for å overleve, så betyr ikke det at man innerst inne vil være syk.

En sykdom er bare en rekke symptomer.

Man kan lide av en sykdom. Men man er ikke sykdommen.

Og hvis dette ble usammenhengende så er det fordi jeg skriver i en rasende fart fordi jeg skal ut og feire noe veldig hyggelig!!

Noen som er uenige? Enige?

I at det er vanskeligere å "stå frem" pga stigma?

Eller at man blir behandlet som om den "friske/gamle" delen ikke eksisterer? Som om man ER diagnosen og ingenting annet?

Ønsker DEG en riktig-riktig-riktig god helg!

Hooray for Paddy's Day

2011-03-17T19:38:00.002+01:00

I dag er det St Patrick's Day, Irenes nasjonaldag som feires med parader....

... og... Guinness. Og alt som er grønt.

Akkurat i dag er Dublin KAOTISK. Men også til daglig er det en livlig by.

Full av mennesker, summende stemmer, latterbrøl, gatemusikkanter. Damer som selger bananer fra barnevogner, epler fra store kasser på fortauet, blomster fra bøtter de bærer på magen. Folk strømmer ut og inn av butikker, hilser i øst og vest, nikker, stanser og prater. Jenter i skoluniform drar skjørtet høyere opp etter skoletid, surrer tyggisen rundt fingeren og går i klynger, grønne uniformer, rød uniformer. Innimellom trasker en stakkars hest (jeg sier stakkars fordi de blir skræmt av alle bilene) med vogn gjennom gatene. Hver gang noen går ut av en pub (det er puber overalt) for å ta seg en røyk hører man støyende stemmer, glade stemmer, latter, latter, latter der innenfra før døra slår igjen.

Irer er ekstremt avslappet til det meste. Let me give you an example:
En gang gikk jeg sammen med en venninne mot universitetet etter en lang lunsjpause. En jente ropte på henne, kom løpende mot oss, og så var det klemming og kyssing på kinnene og "it's been ages!!!". Det viste seg å være en gammel venninne, de hadde ikke sett hverandre på fem-seks år.

Samtalen gikk mer eller mindre sånn:

Jeg skal gifte meg, ropte jenta.
Hviiin og hyyyl. Og: Gratulerer! Og: Med hvem?

Du vet ikke hvem han er, men det er på lørdag!!

OMG!! Så gøy!

Kommer du???

På lørdag??? Om tre dager??

Ja!! Kom, du må komme!!! Gi meg mailadressen din så sender jeg invitasjon i kveld! Har du kjæreste?

Her tar man ting på sparket! Og det ække så høytidelig!
(Kontrollfreaken i meg fikk jo helt sjokk, hvem inviterer en som ikke engang visste om forlovelsen i bryllup bare et par dager i forveien, lizzom?)

Men "poenget" (i den grad jeg har et poeng her):
Irer er blide, livsglade mennesker. (Og jeg snakker obviously helt generelt). Vennlige, pratsomme, varme, interesserte, relaxed og blide.
Folk gjør mye ut av seg, de er høylydte, liker å klemme på hverandre, ta biter av hverandres sandwich, slurker av hverandres øl, overnatte på hverandres sofa.

De tar ting på sparket, de bekymrer seg lite, "alt ordner seg".

Med andre ord:
De er alt jeg ikke var da jeg var syk. Og egentlig "alt" nei egentlig ikke alt jeg vil være.

(OK, da, mye av det jeg vil være. Jeg har ingen ønsker om å drikke bånski av andres øl eller bli invitert i bryllup på veldig kort varsel. Eller selge bananer ut av en barnevogn. Men jeg vil gjerne ta ting litt mer på sparket, ta livet litt mindre høytidelig. Og joda, jeg vil gjerne klemme mer enn jeg gjør. Og smile litt mer, da).

Så dette var vel egentlig en liten hyllest til Irland på nasjonaldagen (men jammen fikk jeg ikke lurt inn meg selv og spiseforstyrrelsen her også???)

Happy Paddy's Day!

Sweet treat on receipt

2011-03-16T12:24:00.001+01:00

Da jeg studerte ernæringsfysiologi hadde vi et fag vi kalte Diet(etics)-lab. Vi lærte å veie hverandre (på sånn gammeldags vekt, you know, klakk, klakk, klakk), vi lærte å måle fettprosent med de forferdelige klypene (som jeg fortsatt har mareritt om) og vi stilte oss på kroppskomposisjonsapparat (hva heter det igjen?? Sånn med elektroder, som skriver ut "kvitteringer"?) som fortalte hvor stor del av kroppen som bestod av vann, bein, muskler.

Og selvfølgelig... FETT.

OMG. Onsdager, klokken 2 var enten et RENT helvete (å stå halvnaken foran en klasse med klyper i ryggen, å få vekten sin skrevet opp på tavla?). Men det kunne også være GLANSØYEBLIKK for spiseforstyrrelsen. Lavest vekt? Really??? How very thrilling!!!

Det var forsåvidt på en vekt i en sånn time at jeg åpnet øynene mine for at absolutt alle andre (psykiater+lege+Bear+++) muuuuuuligens hadde litt rett? Kanskje ikke helt optimalt miljø for Kristine å bli frisk fra en spiseforstyrrelse i???

Men uansett.

I disse lab-timene lærte vi å ta diet histories (kostholdshistorier??). Vi intervjuet hverandre i par. En var pasient, en var "ernæringsfysiolog in action". Poenget var å finne ut av hva pasienten hadde spist dagen før/hva pasienten spiste i løpet av en typisk dag.

En i klassen, lets call her E, var pasient først, og jeg spurte:

"Hva spiste du igår?"

Og så ramset hun opp.
Frokostblanding med banan og melk, juice, eple, kaffe. Grønnsakssuppe og brød med smør. Fem kjeks med peanut-butter. Bakt potet med bønner. Etc etc etc. Something like that.
(Vi snakket MYE om mat, you see, visste hva alle i klassen spiste til frokost, for eksempel. Weird).

Så var det meg. Og jeg måtte jo legge på litt her og litt der for ikke å fremstå som en total freak (eller løgner, for hvem ville vel tro at jeg med min enorme kropp levde på altfor lite mat?)

Men her kommer poenget mitt. (Det store, spennende poenget du sikkert har ventet på).

Da vi var ferdige sa professoren at hun veddet på at ALLE, absolutt ALLE, måtte ha glemt noe.
Det mest typiske, you see, var at pasienter glemte en kjeks her og en øl der.

Hvor mange av dere, spurte hun, drakk en cappuccino i løpet av skoledagen? Som dere glemte å føre opp?

Oooops. Flere hender i været.

Hvor mange gomlet på en gulrot, en kjeks, a piece of toast mens dere laget middag fordi dere var så sultne?
Hvor mange drakk vin til maten?
Hvor mange spiste sjokolade til Desperate Housewives?
Og hvor mange koste seg med en liten sweet treat etter middag?

Etc.

Hender i været. E hvisket at hun både hadde spist en halv pakke kjeks i sengen og drukket en latte på bussen på vei hjem.

Jeg var SJOKKERT. (Når det gjaldt ting relatert til mat skulle det ikke mye til).

Hvordan var det mulig å spise noe og så glemme det etterpå??
Oooooops, jeg spiste visst et eple i går som jeg har glemt i dag??? Var det virkelig mulig???

Jeg hadde regnskap, nøyaktig regnskap, over hva jeg hadde spist de siste dagene, ukene. Visste nøyaktig hvor lenge det var siden jeg sist hadde spist brød, tomat, kjøtt, spinat, brownies, slangeagurk. Visste ikke bare hvor mange kaffe latte jeg hadde drukket, men nøyaktig hvor mange milliliter melk de inneholdt. Visste ikke bare hvor mye mat jeg hadde spist, men nøyaktig hvor mange gram.

Det var vel større sannsynlighet for at jeg glemte hva jeg het eller hvor gammel jeg var eller hvilket land jeg kom fra enn at jeg "glemte" hva jeg spiste til lunsj dagen før?? Eller "glemte" en liten sweet treat?

Men det er visst vanlig, det.

Herregud, tenkte jeg. (Smartass).
Alle som må tenke seg om to ganger etter å ha fått spørsmålet: "Hva spiste du til frokost i går?" er noen stakkars idioter.

LOL.

Men... poff... det er vel ganske tydelig at det var en helt annen som var nettopp det... (who? What?)
(OK, da, ikke idiot. Men en stakkar uten særlig mye glæde i livet? Oh jess. Kult å skryte av at man husker alt man har spist når det faktisk er det eneste man husker...).

Takk og lov har jeg IKKE kvitteringer som ramser opp hvor stor del av meg som er vann, bein, muskler og fett i bagen min these days.
Men heller prisen på lots of lovely food.

Og hvis du spør meg hva jeg spiste til lunsj i går, så må jeg faktisk (helt ærlig) tenke meg om i mer enn tre sekunder.
Og innimellom tar jeg meg en snack nesten uten å tenke over det, uten å sjekke tiden, uten å regne ut om det er "forsvarlig" i forholdt til hvor lenge det er siden jeg spiste sist (bør jeg være sulten nå?) eller hvor lenge det er til middag (too close?) eller om det egentlig er lurt utifra hva jeg spiste i går/forrige torsdag/i hele 2009 til sammen.

Baby steps, baby steps, baby steps. Til den dagen jeg spiser cookies mens jeg lager middag og våkner uten å ha husket at jeg bælma innpå en flaske vin til maten!

Ha en super onsdag!

Essensen av mensen

2011-03-14T12:27:00.001+01:00

Jeg har herved ("essensen av mensen") tråkket langt forbi "jeg-er-patetisk-grensen". Velkommen skal du være til å lese tidenes tåpeligst tittelerte blogginnlegg. As promised.

Forventningene til innholdet er vel sånn ca på null? (Suits me just fine).

La oss starte med et passende bilde fra tiden da jeg hadde rødt hår. Og jada, du må gjerne kalle meg tante...

Men herregud, hvis du er så uheldig at du gikk glipp av den store dagen (i november, da mensen bestemte seg for å gjøre comeback etter seks/syv års pause) kan du lese om den HER.
Exciting stuff. Exciting stuff. (Håper du har merket av i kalenderen? Røde roser mottas med takk hvert tiårs-jubileum).

Mensen betydde at vektoppgangen var en realitet, at jeg ikke lenger var i grenseland. Det betydde selvfølgelig IKKE at jeg automatisk var frisk, (eller i det hele tatt bedre). Men at kroppen koste seg litt mer enn før. (Spes magen var krampaktig happy på mine vegne).

Kort sagt: En ambivalent opplevelse. Sorg (ja sorg) over å "miste sykdom" (dere med spiseforstyrrelser forstår sikkert hva jeg mener) og glede over å nå et mål, over å ha kommet videre, over å ha en friskere kropp.

Så fulgte en liten skryteperiode da jeg følte meg utrolig ovenpå og sterk og "flink".

Men så mistet jeg litt motivasjon. For frem til da hadde målet vært å få mensen. Og der var den, gitt. Og hva var poenget med å fortsette å spise?? Var jeg ikke "feit" nok som jeg var, kanskje?
Well. Poenget var å beholde mensen. Visstnok er det ekstremt vanlig å få den en gang, roe seg ned med maten, og så... loose it all over again.
"So keep going", fikk jeg beskjed om hos legen. Which I did. Og nå har jeg hatt mensen fem måneder i strekk. Nesten på dagen.
Og jeg har fortsatt å gå opp i vekt. (Til tross for min overbevisning om at grensen var nådd i det jeg kjøpte tamponger og bind, at da var det punktum-finale no more weight-gain. Men bare fordi kroppen fungerer bedre, fungerer den ikke nødvendigvis optimalt). Det har gått saktere. Men jeg har gått mer opp.

Men poenget med dette innlegget, eller skal vi si: selve essensen av dette innlegget, er at det de siste fem månedene har skjedd en del forandringer. Kanskje kan ikke alt relateres til den store dagen i november, men det er som om den likevel utløste en rekke positive changes. Og det må man jo sette pris på:

Jeg føler meg mer jentete/kvinnelig. (Å herregud, for et ord, men hva skal jeg ellers skrive, da??) For lenge siden kunne jeg ikke brydd meg mindre om at venninner ba hverandre om å få tamponger. Jeg var annerledes uansett. Jeg var ødelagt/passet ikke inn/var ikke som andre. Det angikk meg ikke.
Men så, da jeg faktisk ville bli frisk? Da ble jeg lei meg en gang en fremmed jente spurte om jeg hadde en extra tampong på toalettet på en café, da kunne en reklame på TV få meg til å føle meg utenfor alt og alle. (Noe jeg forsåvidt gjorde på flere områder).

Jeg elsker (dessverre) ikke kroppen min. Men føler at "litt former" ikke er verdens undergang. Jeg kan til og med sette pris på at jeg har litt større rumpe, for eksempel. Det gjør ingenting. (Dette er fremskritt!) Jeg skal ikke ødelegge ved å nevne hva jeg synes om det som legger seg andre steder. Men det er heller ikke heeelt krise.

Etter at vekten stabiliserte seg har humøret mitt gjort det samme. (Nesten). Jeg våkner generelt i godt humør. Uvant. Før rakk jeg å stresse allerede før jeg åpnet øynene, følte at dagen var overveldende allerede før den startet. Let me tell you a secret... Noen ganger snoooooooozer jeg. OMG. Det hadde ikke skjedd for noen måneder siden, jeg spratt opp som om jeg var en soldat eller no. Nå vil jeg helst ligge litt til. LATE meg. Selvfølgelig spretter jeg opp etter en runde snooze likevel, jeg må jo rekke frokost, but still, but still, but still fremskritt.

Jeg føler at jeg hører mer til i verden. Jeg føler meg utrolig mye sterkere. Jeg føler at mat (ikke all mat, men mer og mer mat) er BRA for meg.

Jeg er rett og slett mer stabil. Jeg fungerer bedre. Og selvfølgelig er ikke alt relatert til mensen. Men det var først etter comebacket at jeg klarte å roe meg litt ned. At tankene rundt mat og kropp ble kraftig redusert. At tvangstankene begynte å ta seg lange pauser.

Så det var min "første mensen" nummer to. Første gangen var jeg 13 år og ble hysterisk. Andre gangen var jeg 27 år og ble enda mer hysterisk.

Jaja.

Forresten:
Dagen etter fikk jeg Dr.-Martens-Hello-Kitty-sko av Bear. Skulle ønske jeg fikk presanger en gang i måneden. Men det finnes liksom grenser for hvor mye man kan feire en oppblåst, litt irritert person (som fortsatt har behov for å "skryte" av grunnen til "the biatsjyness").

Men jeg ser glad ut her, da:

Vet du hva forresten hva som skjer når man skriver sånne ting på en blogg som leses av en del kjentfolk?? Man får SMSer som: "Gratulerer med dagen, stooor jente", "Grattis med tante rød" etc etc etc. Fun. Fun. Fun. Flaut? Jess. I felt so silly. But it was also hilarious.

Happy Monday to you!

Balloons and macaroons

2011-03-12T17:04:00.000+01:00

Jaja, ett år eldre. (Som egentlig ikke betyr noe, I know). Det er som nyttårsaften, en rar markering jeg prøver å bry meg mer om enn jeg gjør. Men joda. I går fylte jeg år.

Noe jeg egentlig ikke liker. Vanligvis bryter jeg sammen ved tanken på at enda ett år har gått, tanken på at jeg har "kastet vekk" enda mer tid på å stikke kjepper i mine egne hjul, på å være destruktiv, deprimert, til tider selvmedlidende.

Ikke i år. I år var jeg realistisk. (Det vil si: Jeg satt ikke og stirret i veggen som jeg har gjort flere år på rad. Men jeg lagde heller ikke stor fest for meg selv med kaker og ballonger (som jeg forsåvidt ikke har gjort siden jeg fylte 17, for jeg har jo ikke fortjent, vet du. En tragisk tanke jeg heldigvis har slått fra meg).
I går/i år gjorde jeg som jeg ville. Og det jeg ville var å ta det helt cooool. Jeg stresset ikke, jeg jublet ikke, jeg fokuserte lite på at jeg hadde bursdag. Jeg var egentlig bare jævlig tilfreds. Med hvor jeg er på vei, med hvor jeg er. For bare ett år siden var jeg så sinnsykt på bærtur. Og det er jeg ikke nå.

Kanskje hadde jeg planer om å være gift, ha høy utdannelse, ett barn på armen og ett i magen, en fantastisk jobb etc etc etc innen fylte... 28 da jeg var ung og naiv og trodde man kunne legge+følge planer av det slaget.

But u know what?

Akkurat nå er jeg utrolig glad jeg ikke har noen av delene. (Jeg har en fantastisk samboer, da, så den delen har jeg så sinnsykt i boks). Og hadde egentlig ikke sagt nei takk til en hund/katt. Eventuelt en dvergkamel (om de finnes), et pinnsvin eller en stuegris.
Men akkurat nå er jeg glad jeg ikke har ansvar for andre mennesker. Jeg har mer enn nok med meg selv. (Ganske umulig til tider, so I am).

Jeg er friskere, sterkere, roligere og lykkeligere enn jeg har vært på lenge. Jeg tar vare på meg selv. Jeg venter ikke lenger på magi.
Og mer enn det kan jeg ikke ønske meg.

(Bortsett fra gode venner. Og dette kortet. Og den uslåelige kombinasjonen av at en av mine aller beste venner faktisk er så talented at hun har laget dette. JUST for me):

Konvolutten...

I love this.

Og jeg har funnet ut at jeg er den katten som sitter midt i kaka. Med champis og hatt. :o)

And who knows? Neste år feirer jeg kanskje med både balloons og pink macaroons?
(Jeg er ikke "helt der" enda. Men det er totally OK. Spes når jeg har en hel gjeng med katter som ikke har noe imot å vente).

Fortsatt god helg!

No vacation for our generation

2011-03-10T18:15:00.001+01:00

Vet du hva thaasophobia betyr?
Frykt/fobi for å kjede seg/for å være INEFFEKTIV.

Visstnok, surprise, surprise, er denne frykten vanlig. Flere og flere er tydelig livredde, myself included, for å sløse vekk tid, for å sløse vekk livet. (Jajaja... Jeg vet at jeg på mange måter satte livet på pause/sløste vekk dagene da jeg kun brydde meg om en ting, (i flere år), men jeg TRODDE selv at jeg var verdens mest effektive der jeg hoppet rundt. Og nå? Nå føler jeg at jeg må ta igjen. At jeg må gjøre opp for wasted time, at jeg egentlig ikke har et sekund å miste).

Mange er redde for å sitte stille, for å gjøre ting som ikke er produktive, ting som ikke gir RESULTATER.
Alt må kunne måles. For tid er penger, tid er status, tid er prestasjoner.

Mange driver multitasking på høyt nivå, balanserer på kanten av full kontroll vs null kontroll. Og er det ikke litt kult å være super-busy, super-stressa??

"Jeg har bare syyykt mye å gjøre, syyykt mange baller i lufta på en gang?" (Snakker for en gangs skyld ikke om meg selv, altså. Ikke så mange baller her).

Ferier, fritid er å sløse med tiden. En undersøkelse gjort blant folk som jobber i City i London viste at 1/5 har mindre enn 2 timer for seg selv per uke. Per UKE! (Et par minutter i dusjen per dag, noen minutter på do, en 90-sekunders middagslur?)
Og at 1/2 kommer hjem fra ferie mer stressa enn da de dro.

Not surprised, really.

"Uansett hva jeg gjør er det andre som gjør mer".

"Tom timeplan gir meg angst".

"Jeg har ikke tid til å være syk".

Gamle jeg ville kjent seg igjen i alle utsagn. (Still do, to some extent).

Det er som om "å slappe av" eller "å kaste vekk tid" er den største synden man kan begå.

Makes a lot of sense. Jeg har gått på den smellen selv (riktignok spilte spiseforstyrrelsen hovedrolle, but still).
Jeg visste innerst inne at jeg var på vei til å gå på trynet, at jeg sang på siste verset. Minimalt med søvn, minimalt med mat, hode fylt av kcal, hat og tvangstanker, så mye stress (folk som skrek om at vi måtte yte mer, at dette prosjektet var det viktigste EVER, at hva vi gjorde der og da ville forme fremtiden som arkitekter, at vi måtte lære oss å jobbe under press. Folk som bestemte seg for å kutte tidsfristen med fem timer, eller legge til nye design i siste liten bare for å se hvor mange som knakk. Fun fun fun! Spiseforstyrrelsen ELSKET det). Jeg var så stressa at jeg ikke visste hva jeg het, at jeg mistet hår, at jeg fikk varme/stressutslett bare jeg nærmet meg universitetet. Anyways.
Det sier seg selv at jeg holdt på å kræsje, men jeg bare måtte fortsette. Jeg var LIVREDD for å bremse. For uten "kjøret mitt" (eller hva man nå skal kalle det), så hadde jeg ingenting. Hva skulle fylle hullet? Tanken på å sitte stille, være helt alene med meg selv, med tanker og følelser og annet faenskap var mye mer skummelt enn presentasjoner og skrikende arkitekter som levde for "space", som "pustet, spiste og drakk arkitektur".

Så jeg fortsatte. Og det tror jeg mange gjør. Jeg tror mange er redde for å bremse ned.

Visstnok kalles vi "burnout"-generasjonen. Vi er LIVREDDE for å roe oss, livredde for å kaste vekk tid.

Men hva er det egentlig vi prøver å rekke?

Hello STATUS-yo-yo-QUO

2011-03-09T14:01:00.002+01:00

Hei på deg!

Leste litt på min egen blogg i går (som jo er helt normalt å gjøre. Tenke på seg selv, skrive om seg selv. Og toppe det med å LESE om seg selv. Tiden som ”selvutslettende” er tydelig over for godt. La egoismen blomstre!).

Vel, inntrykket jeg sitter igjen med er litt rart. Enten deler jeg litt ”funny stories” fra ”da jeg var syk”. (Fordi jeg ikke kjenner meg igjen i personen jeg var da innbiler jeg meg at jeg er frisk. Noe jeg selvfølgelig ikke er. På vei. Men ikke i mål. Hva nå definisjonen på det målet er. Kort sagt: tusen ganger bedre, på vei til å bli enda bedre). Eller så er innleggene så overentusiastiske at du skulle tro jeg hadde skiftet personlighet.

Og her ligger ”problemet”. For livet mitt består ikke bare av kakeoppskrifter og ”da jeg gjorde ditt…, da jeg gjorde datt… da var jeg syk, da!””. Men kanskje en mellomting?

Så tenkte jeg skulle dele en liten status quo. Hva skjer akkurat nå? (Oooooooooh... Exciting stuff!).

Vekten har stabilisert seg. Den har verken gått opp eller ned de siste ukene, uavhengig av om jeg har spist litt mer eller mindre. Jeg veier meg fortsatt hos en lege (som lar meg droppe inn annenhver mandag uten å lage en big deal ut av det, which I appreciate).

Til sommeren skal jeg ta ny Dexa-scan (benskjørhet) og sjekke fertilitet. Jeg gruer meg som et h******. (OMG-Himalaya…)

Jeg følger ikke kostlisten like slavisk, bytter ut med ting jeg har mer lyst på (for jo da, jeg har faktisk LYST PÅ TING, det er et MIRAKEL). Prøver meg også på nye ting.

Kaker, godteri skremmer meg fortsatt. Noen ganger klarer jeg, andre ganger klarer jeg ikke. Så lenge jeg spiser nok MAT er ikke søtsakan et problem. Foreløpig. På sikt vil jeg ikke ”hemmes” av noe. (Kall meg naiv. I’ll prove you wrong).

Og her kommer litt info i kategorien ”too much, hold det for deg sjæl, Kristine”: Jeg har hatt mensen FEM ganger på RAD. Etter (hvor mange, syv??) år uten. Jess, da. (Sånn BTW, føles som om mye automatisk ble litt bedre/lettere etter det. Det kan jeg forsåvidt skrive mer om senere. Hvis noen er interessert i at jeg dedikerer et helt innlegg til... "essensen av mensen". (Det ga ingen mening, men rimte veldig fint, da!)

Jeg er fortsatt ikke verdens mest sosiale person, noen situasjoner skremmer meg så mye at jeg hyperventilerer en smule. Jeg elsker, elsker, elsker fortsatt å være hjemme. (Sad?) Men jeg isolerer meg ikke som jeg gjorde.

Mange mennesker på en gang er tøft, men fint mulig. Å være sammen med gode venner er bare hyggelig.

Jeg fungerer egentlig i enhver sosial situasjon, er bare ikke komfortabel all the time. Men ingenting er lenger umulig. I think.

Noen ganger kan litt stresse balle på seg til å bli for mye stress – jeg mister rett og slett all fornuft når det går over en viss grense. Nå orker jeg ikke mer, nå gidder jeg ikke mer. Orker ikke at alt, absolutt alt, skal være så jævlig vanskelig. Orker ikke å hele tiden være på vakt, ”ikke tenk sånn”; ”det stemmer ikke”; ”jeg må spise selv om jeg ikke er sulten, selv om jeg ikke vil”. Vil bare slappe av i hodet og leve normalt. Er ikke livet utfordrende nok i seg selv? Hvorfor skal jeg ha problemer med alt elementært? I tillegg???

(Boo-hoo, I know). Men minner meg på hva som skjer om jeg ikke er obs hele tiden. And I don’t wanna go there. Så plukker meg opp igjen overraskende fort.

Innimellom blir jeg overveldet av ”livet”. Alle muligheter, alt som kan gå galt, alt som innimellom går galt. Det kan sende meg inn i en katastrofetanke-rekke. Eller et panikkanfall. Og da savner jeg spiseforstyrrelsen intenst, da kan jeg leke med tanken på å gi opp alt og kontrollere igjen, fokusere på bare en ting. Eller som jeg så utrolig pedagogisk sier til meg selv: ”få litt oversikt? Bare litt? Forenkele litt, Kristine. Ikke gå crazy, altså...".

Mmhmmm?

Men jeg drukner ikke lenger i de tankene, jeg har mer kontroll, jeg klarer å dra meg selv ut av det. Å skjerpe meg. Til og med uten hjelp. (Som i seg selv er et ti-mils-fremskritt). Og fort også. Tar meg ikke lang tid å se "det store bildet", og være back on track.

Kort oppsummert: Det går utrolig bra for tiden. Fremover. Men det betyr ikke at jeg ikke innimellom går på en smell. Forskjellen er at det smeller mer sjelden. At jeg klarer å reise meg igjen mye fortere. Og at konsekvensene ikke er langvarige. Jeg er ”flinkere” til å la det gå, ikke la en liten overdramatisk katastrofe smitte over på neste dag.

Yo yo...

Det er ikke lenge siden alt føltes helt helt helt håpløst. Hadde jeg lest dette for ett år siden ville ingen klart å overbevise meg om at det faktisk var skrevet av fremtids-jeg.

(Ooooh…. Sci-fi).

Ellers har jeg mer å gjøre enn jeg pleier. Og savner å bruke mer tid på bloggen. Men men, jaja.

Her var i hvert fall en liten update på den forstyrrede delen av hverdagen!

Happy Wednesday to YOU!

Magazinejunk + chipmunk

2011-03-07T13:35:00.002+01:00

Jeg har skrevet før at jeg pleide å føle at jeg kun levde i mitt eget hode. At jeg ikke levde i verden.

Jeg følte at jeg ikke hørte til i meg selv, eller i familien min, eller i vennegjengen min eller i klassen på universitetet eller i Irland eller i Norge eller i verden. (Da jeg hørte på radioen følte jeg at de snakket til alle andre ENN meg). Og det var ingen sunn følelse. Eller god følelse. Og det var absolutt ikke fordi alle "droppet" meg. Det var fordi det alltid var en tjukk vegg mellom meg og alle andre (inkludert meg og meg selv). Fordi jeg ikke tillot noen å komme nær meg (verken psykisk eller fysisk).

Det er ikke bra å bare være alene, ikke ha kontakt med noen.

Da jeg først begynte å studere var jeg glad i å gå ut å spise, gå på pub, gå på byen. Men etterhvert som planen, reglene, anoreksien tok over hodet mitt ble jeg mer og mer asosial. Jeg gikk på universitetet, satt sammen med den samme gjengen, men var ikke lenger en del av "gjengen". Jeg lo ikke, pratet lite, jeg var bare stressa fordi jeg egentlig burde løpt/jobbet/lest/vasket. Ikke sittet der og se andre spise og andre le og ikke helt forstå hva som var galt med meg?

De prøvde å inkludere meg, jeg aner ikke hvorfor de ikke ga opp. Kanskje gjorde noen av dem nettopp det, ihvertfall litt, da jeg ikke kunne sitte inne i kantina fordi det "fløy fettmolekyler i lufta som jeg kunne inhalere". (Jeg sa heldigvis og takk og lov ikke at det var grunnen). OMG. (Hvis du hadde kjent meg, og spesielt før jeg ble syk, så hadde du skjønt at dette ikke beskriver meg, I was (most of the time) a very happy person! Og jeg elsket mat).
Uansett, jeg trakk meg tilbake. Og gikk gatelangs i lunsjen for å forbrenne meg selv helt vekk. Eller jeg prøvde å jobbe hjemmefra så mye som overhodet mulig.

Oh joy.

Og da jeg sluttet å studere hadde jeg en periode da jeg ikke gikk ut i det hele tatt. At all.

Isteden leste jeg om kjendiser. Og artikler om dietter. Og innbilte meg at alle, absolutt alle i hele verden, i hele Norge, var på slanker'n. Alle var på vei til trening. Ingen spiste ditt. Alle levde på datt og bare datt. Why? Fordi alle kjendisene (ifølge SØPPELBLADER som ikke engang visste hva de snakket om) gjorde det.

Først da jeg "ble sosial igjen" forstod jeg at alle de forestillingene jeg hadde var fullstendig gale. Og nettopp det var problemet. Jeg innbilte seg sååå mye rart, og endte opp med å tro på det. Jeg baserte hele virkeligheten min på oppspinn.

Når man ikke kommer seg ut ser man ikke at folk generelt er normale. De spiser ikke bare goji-bær (fordi jeg leser om det på nettet), de trener kanskje et par ganger i uken (men ikke hver dag i tre timer som de jeg leser om i de mest ekstreme bladene), de feirer bursdager med god mat og drikke (og ikke med en eneste frossen drue bare fordi en eller annen kjendis (mest sannsynlig ikke) gjør det) etc etc.

De aller fleste ikke alle, nei, men de aller fleste lever normale, sunne, gode liv til tross for et ekstremt kroppsfokus + slankehysteri!

Det er jævlig farlig å isolere seg når man i utgangspunktet ikke er helt klar i toppen.

But not anymore. I dag, for eksempel, har jeg hatt besøk av denne lille karen.

Jeg tror det er viktig å prøve (althoguh it can be scary) å åpne seg for noen man stoler på, å la mennesker (eventuelt ekorn) komme nærmere. Og på sikt ta over mer og mer av plassen til spiseforstyrrelsen.

ALLE trenger å føle at de hører til. Alle trenger å føle at de er en del av noe, av noe større enn seg selv. Noe større enn sitt eget desperate forsøk på å forsvinne.

Har du basert virkeligheten din på tullete dumme blader? (Tror kanskje/muligens British søppelblader er en million ganger mer opphengt i vekt og kjendiser enn de norske).

Har du noen gang følt at du ikke hører til?

At "alle" ikke inkluderer deg?